Stafettpinnen går videre

Etter 14 år som generalsekretær går Ingeborg Dahl-Hilstad av, og Per Oretorp blir arvtager. Vi har tatt en prat med dem begge: Om det Ingeborg vil savne mest fra forbundet vårt, og det Per gleder seg til å ta fatt på i sin nye rolle.

TEKST: KAREN LIGAARD BRYNILDSEN FOTO: OLA NORHEIM MOEN

Ingeborg Dahl-Hilstad har hatt en hel karriere under samme tak. Hun pleier å si hun har jobbet to barn og en pandemi i forbundet.

Hennes reise startet som vikarierende sekretær, før hun deretter ble politisk rådgiver, assisterende generalsekretær og til slutt generalsekretær. Spør du Ingeborg om hva som har vært det beste med de siste 14 årene i førersetet, og over 20 år i forbundet, er svaret hennes klart: Alle menneskene.

– Det er så mange forskjellige mennesker som har vært innom forbundet, blitt værende, bidratt og berørt. Vi har en tendens til å bli fine mennesker her, sier hun og ler litt av sin egen formulering.

Hun vil savne kollegene og den dårlige humoren som dukker opp på kontoret klokken tolv på fredagen. Hun vil savne engasjementet og alle ildsjelene, alle de som bruker fritiden sin på forbundet fordi de rett og slett bryr seg for mye til å la være.

Et menneske og rettferdighet
Ingeborg trekker frem de juridiske seierne når hun mimrer tilbake til årene i forbundet. Tre ganger har vi vunnet mot staten i Høyesterett. En av sakene, Finanger-saken, er i dag pensum på jusstudiet. Norsk lov ble endret. Men det er det mellommenneskelige bak paragrafen som betyr noe:

– Når alt kommer til alt, når man skreller bort Høyesterett, EØS-domstolen og alt det juridiske, så handler det om et menneske og rettferdighet for det mennesket, sier hun.

Ingeborg nevner også at det var stort å få ønske velkommen til 40-årsjubileet i 2024, og at arbeidet med den nasjonale hjerneskadekonferansen har betydd mye.

– Arbeidet med ervervet hjerneskade har vært så viktig for forbundet og for medlemmene. Det er stort å se hvor langt fagfeltet har kommet. Forskning, prosjekter og klinisk arbeid har bidratt til enorme fremskritt, sier hun, og røper at hun har vært med på konferansen hvert eneste år siden 2005, med ett unntak: Da hun var hjemme i fødselspermisjon.

Beskrives som en bauta
Landsstyreleder Marie Brattbakk kan skrive under på at Ingeborg har vært et rivjern i forbundet og jobbet hardt. Hun trekker frem både grundighet, profesjonalitet og lojalitet som stikkord fra de 14 årene hennes som generalsekretær.

– Hun har båret et stort ansvar og hatt svært mange arbeidsoppgaver som ofte tas for gitt, fordi de «bare fungerer». Sannheten er at det ofte er Ingeborg som har sørget for nettopp dette, sier Marie og legger til at den avtroppende generalsekretæren er en bauta.

– Hun har vært en trygg samarbeidspartner som har stilt opp uansett situasjon. Hun vil bli høyt savnet.

Trygg nok til å gå
Ingeborg er ikke bekymret for fremtiden. Men hun håper forbundet fortsetter å påvirke den medisinske forskningen. At vi ikke bare følger med på hva det forskes på, men like fullt er med på å påvirke og sette agendaen. Hun utdyper at det handler om å sikre at medlemmenes stemme høres i rommene der beslutningene om fremtidig kunnskap tas.

Ingeborg går inn som generalsekretær i ANSA, samskipnaden for norske utenlandsstudenter. Et helt nytt fagfelt, en ny verden.

– Det er litt kjipt å gi slipp på rettighetsfeltet for personskadede, for jeg brenner for det, sier hun, og avslutter likevel med at hun ikke er urolig over å gå av.

– Hvis jeg noensinne skulle forlate forbundet, så måtte det bli nå. For nå vet jeg at det går bra, smiler hun.

Fra fengsel og rus, til pasientskader og erstatningsrett
Per Oretorp er langt fra en fersking i forbundet. I likhet med Ingeborg, har han nærmere 20 års erfaring i organisasjonen vår. Han har gått gradene fra seniorrådgiver med ansvar for erstatningsrett og samferdsel, til å være assisterende generalsekretær de siste 14 årene.

Per har hele livet vært drevet av å jobbe med mennesker som trenger hjelp. Helt siden han var 21 år gammel, har karrieren bygget på møter med mennesker i vanskelige livssituasjoner. Reisen hans til forbundet vårt, startet som fengselsbetjent i Sverige, senere i rusomsorgen i Norge, før han kom til Ullevål.

På universitetssykehuset i Oslo jobbet han som sosionom, med oppfølging av pasienter med traumatiske skader og deres familier. Der kom han i kontakt med forbundet vårt, og ble gjennom samarbeidet med oss grepet av hvor viktig frivilligheten og forbundet er for dem som får livet radikalt forandret.

En vei ut av kaoset
For mange av medlemmene er forbundet mer enn rådgivning og veiledning, organisasjonen blir en støttespiller og en plass for deltakelse og samhørighet, forklarer Per.

– Tenk deg at du blir hardt skadet i en ulykke eller får en alvorlig pasientskade, som krever langvarig sykehusbehandling og rehabilitering. Livet ditt er fullstendig snudd på hodet. Helsetjenesten har reddet livet ditt og har ansvar for å gi nødvendig helsehjelp og rehabilitering, men mange pasienter opplever at hjelpen mer eller mindre handler om fysisk opptrening, sier han og legger til at forbundets arbeid strekker seg langt utover dette.

– Forbundet har som mål å bidra til at skadde og deres familier får så god selvopplevd livskvalitet som overhodet mulig. Det handler om å kunne hjelpe mennesker i krise med å finne en vei ut av kaoset.

Å gjøre det usynlige synlig
I årene fremover vil Per at forbundet skal jobbe enda mer med en utfordring mange av våre medlemmer støter på: Å ikke bli trodd.

For mange av medlemmene våre har nettopp skader og plager som ikke synes. Det er smertepasienter, og de som sliter med tretthet og kognitive vansker etter hodeskade.

Per beskriver hvordan mange gjør seg ekstra flid før de møter legen eller saksbehandleren:

– Du vasker håret, kler deg opp, og samler krefter. Ikke fordi du er frisk, men fordi du vil bli tatt på alvor. Så ender du opp med å få manglende forståelse fra legen eller Nav-rådgiveren, nettopp fordi du ser ut til å klare deg helt fint. Du ser ikke syk nok ut, sier Per.

– Disse pasientene møter typisk verden på sine beste dager. Og når andre kun ser deg når du har energi, blir gjerne tilbakemeldingen at du ikke trenger tilrettelegging, siden du er så pigg og rask.

Medlemmene setter agendaen
Derfor er det denne medlemsgruppen Per vil forbundet skal bli enda flinkere til å synliggjøre. Ikke ved å gjøre dem til ofre, men ved å gjøre det usynlige synlig, i møte med politikere, i rettssalen, og i samfunnsdebatten.

Men den nye generalsekretæren er tydelig på at det ikke er han som setter agendaen alene. Det er det medlemmene våre som gjør, gjennom landsmøtet. Hans rolle blir å sørge for at de riktige problemstillingene når frem.

– Sekretariatet bringer kunnskap fra enkeltmedlemmer inn i den politiske behandlingen, slik at prioriteringene bygger på reelle behov, ikke antakelser, understreker han.

Ellers er han pragmatisk. Det nytter ikke å bare jobbe med de aller viktigste sakene, om det tar 40 år å få gjennomslag. Noen ganger er det klokt å vinne det som faktisk kan vinnes, og bruke de små seirene til å bygge videre. 

Et unikt engasjement
Landsstyreleder Marie er tydelig i sin ros av Per. Han kjenner organisasjonen, han kjenner medlemmene, og han brenner for arbeidet på en måte som Marie beskriver som helt unik.

– Han kommer inn i rollen med nye tanker og ideer om hvordan forbundet kan utvikle seg videre. Landsstyret er helt trygge på at Per er den rette personen til å overta stafettpinnen etter Ingeborg, understreker hun.

Per avslutter med å peke på at han gleder seg til samarbeidet med landsstyret, med medlemmene, og kollegene. Til å ta opp tråden der Ingeborg legger den fra seg, og bygge videre på det som er skapt gjennom mange år.

– Og så gruer jeg meg litt også. Jeg får jo plutselig formelt ansvar, sier han og legger leende til at han klisjefylt nok er ydmyk i sin nye rolle.

Et dønn ærlig svar fra en som kjenner organisasjonen vår inn og ut, og som vet hvordan det blir å lede den.