Barna er også pårørende!

Ektefelle, partner, søster eller bror, venninne og kompis. Det er mange roller å fylle som pårørende og mange har erfart hvordan rollen som pårørende kan kreve mye av det enkelte menneske.  I tillegg til å skulle være i relasjonen til mennesket som fikk livet endret, skal du også ta roller som i utgangspunktet et profesjonelt helsevesen skal være ansvarlig for. Å mestre en av rollene er utfordrende, men å skulle balansere og lykkes i begge, kan være en last som over tid kan bli uhåndterbar både fysisk og psykisk.

Anita Kalbakken er et av våre medlemmer som har personlig erfaring rundt det å bli pårørende. Til egen pappa som ble alvorlig skadet i en bilulykke da Anita bare var 3 år.

Anita forteller at det har gått bra med hennes familie selv om det å vokse opp med en skadet pappa ikke nødvendigvis bare har vært lett.

«Legen fortalte min mamma at situasjonen var kritisk, at de ikke visste hvordan det ville gå, og at hun burde forberede seg på det verste» 

Anita forteller at hun har snakket med moren sin i voksenalder om opplevelsen.

-Jeg har spurt mamma hvordan det var å oppleve å få denne beskjeden. At mannen din lå kritisk på sykehuset, mens du satt igjen med to små barn», forteller hun.

Det var en stor omvelting for moren å skulle håndtere alt alene. Med to små barn og usikkerheten knyttet til fremtiden for familien. Men heldigvis for Anita sin familie overlevde pappaen hennes, og familien tilpasset seg overgangen til det nye livet og rollene som pårørende.

Barn er også pårørende

 For det å bli pårørende er et familieanliggende – det berører alle i en familie, uavhengig av alder. Selv om Anita selv var for liten til å huske så mye fra tiden rett etter ulykken, har hun en eldre søster som opplevde situasjonen ulikt og som forsto mer av alvoret og husker mer fra den vanskelige tiden.

-Jeg var jo bare 3 år når vi ble pårørende og kjente ikke til så mye annet. Jeg har nok vært veldig heldig i at pappaen min har kunnet jobbet deltid og alltid har greid å prioritere meg og familien tiltros for skaden. Men å være barn og pårørende er ikke lett og det kommer ikke med bruksanvisning.

Anita er opptatt av at barn ikke må bli glemt eller tilsidesatt når man snakker om pårørenderollen. Hun er overbevist om at barn må bli møtt med kunnskap og dialog og ikke bli satt til side eller skjermet i et forsøk på å verne barna fra virkeligheten.

-Det er så utrolig viktig at barn ikke blir glemt eller utelatt, fordi de voksne kanskje tenker at de ikke takler det, eller ikke vil utsette de for det. Barn har spørsmål, og vil alltid lure på ting, og de forstår og analyserer omgivelsene så mye mer enn vi aner.

Lært av mamma

På spørsmål om hva hun har lært av å være pårørende som barn, er hun tydelig på at hun har lært mye fra å observere moren sin og hvordan hun har forholdt seg til det å være pårørende.

-Mamma har vært tydelig på at som pårørende er det viktig å ta vare på seg selv og ikke glemme seg selv opp i alle tanker og følelser.

Det nytter ikke å insistere på å gjøre alt selv som en måte å vise hvor sterk du er. Be om hjelp, det er mye bedre, sier Anita.

Snakk med barna!

Erfaring som pårørende har lært Anita hvor viktig det er å ta med barna i dialogen når store endringer skjer. Hennes klare råd til voksne er å ta med barnet i kommunikasjonen rundt pårørenderollen.

-Det er så viktig å ta seg tid til å snakke ordentlig med barn om hva som har skjedd, hva dette innebærer, spørsmål de har, hva de føler, og gi de god og forståelig informasjon.

De nærmeste voksne som er pårørende er også i en svært uvant og sårbar situasjon, og jeg tror det vil være svært viktig for disse også å få tid til å få svar på alle de spørsmålene de har, for å lettere kunne møte barna, forklarer hun.

Kalbakken er også opptatt av at helsevesenet må mer på banen for å hjelpe barna og deres familier.

-Jeg tror det er svært viktig at de får hjelp fra et profesjonelt helsevesen til å håndtere situasjonen rundt hvordan de skal ta dette opp med barna, og hvordan de best mulig skal kunne møte familien.

Ingen vil kunne forberede seg på en så stor omveltning i livet, og ofte vil de voksene ha mer enn nok med å håndtere egne følelser. Derfor er det nok svært viktig med gode råd, veiledning og hjelp fra utenforstående helsepersonell.

Anita er forsiktig med å generalisere for mye rundt pårørende rollen og mener det uansett er umulig å forberede seg på den voldsomme omveltningen som skjer etter alvorlig skade. Hun håper likevel at mer arbeid og ressurser legges ned i å hjelpe familier med kommunikasjonen rundt det å bli pårørende.

-Jeg skulle ønske det fantes mer hjelp fra det offentlige om hvordan man kan snakke normalt med barna om det som skjer, avslutter Anita. Det er i samfunnets beste interesse at familier får hjelp til å finne best mulige løsninger for den enkelte familie.

x