Nytenking om rehabilitering i nord

LEVE MED har snakket med forskningsprosjektets leder Cathrine Arntzen.

-Kort forklart samler vi ressursene i landsdelen og involverer brukere, tjenesteytere og frivillige i utvikling og testing av nye måter å drive bærekraftig rehabilitering på.

-Det handler om å tenke ut nye måter som sikrer kvalitet og kontinuitet for langtidsrehabilitering for de som har ervervet hjerneskade, sier hun.

Et viktig premiss i tjenesteutviklingen er de store avstandene og forskjellene i Nord-Norge. En virkelighet som blant annet gjør at mange må legge inn dagsreiser for tilgang til adekvat rehabiliteringstilbud. Både tid- og ressurskrevende.

Arntzen forklarer at digitaliseringsmulighetene har gjort at vi kan tenke nytt og kreativt på rehabiliteringsfeltet. Men det skjer ikke av seg selv.

-Å bruke forskning for å undersøke mulighetsrommet er en god start.

EGENMOBILISERING OG SAMSKAPING

I den nye hverdagen, etter å ha fått en hjerneskade, er egenmobilisering viktig. Det handler om å styrke både pasienten og apparatet rundt. Egenmobilisering, og pasienten i sentrum i utformingen, står derfor som premiss i forsknings- prosjektet.

-Dette samskapingsprosjektet anvender ulike metodikker fra tjenestedesignfeltet. Forskerne har involvert en gruppe på 30 personer i samskapingen som består av brukere, pårørende, frivillige, tverrfaglig helsepersonell fra spesialist- og kommunehelsetjenesten, og ansatte i NAV. To stipendiater og en masterstudent er også koblet på.

Prosjektet, som startet i begynnelsen av 2021, hadde kick-off i mai samme året. I mars 2022 avholdt de siste workshop med dertil datainnsamling. Det betyr at første fase av prosjektet er godt i gang, og at stipendiatene og forskerteamet jobber nå med analyse, formidling og publisering.

-Neste fase er å koble seg på folkene ute. Altså praksisfeltet. Og å prøve ut ulike prototyper, forklarer Arntzen.

-Henter dere inspirasjon og kunnskap fra andre?

-Studien bygger primært på tidligere forskning hos oss. I NORDA-studien (2014-2019) fant vi store forskjeller i rehabiliteringsoppfølging hos slagrammede som vi fulgte i Nord-Norge sammenlignet med de vi fulgte i Midt-Jylland i Danmark, og forskjellene var særlig store på kommunalt nivå. I motsetning til Nord-Norge hadde alle pasientene vi fulgte i Midt-Jylland en rehabiliterings- plan. De ble fulgt opp av et tverrfaglig team etter utskrivelse med søkelys på å håndtere hverdagen med kognitive og psykososiale utfordringer, og støtte til å gjenoppta hverdagslivet, arbeid og deltakelse i samfunnet.

Forskeren forklarer at de her identifiserte mange hull i tjenestetilbudet nordpå. Blant annet så de at tjenestene i Nord-Norge stort sett fokuserte på pasientens fysiske utfordringer, og ga lite støtte til å håndtere kognitive utfordringer, hjelpe familiene, eller støtte til å gjenoppta hverdagen og komme tilbake til samfunnet.

NYSKAPING

Selv om man drar veksler på tidligere studier, samt sammenligner med Danmark – er det viktig, understreker Arntzen, at man tenker nytt.

-Vi prøver å tenke nytt, helhetlig og brukerorientert. I tillegg ser vi helt klart at de pårørende og nærstående må styrkes og ivaretas. Små kommuner som mangler resurser og kompetanse, samt store geografiske avstander skaper utfordringer.

Gjennom forskningsprosjektet skal forskningsteamet sammen med brukere og praksisfelt utvikle gode system for å dele kompetanse. Det finnes nemlig mye kompetanse i regionen. Deretter skal de skissere modeller for å bygge sikkerhetsnett til de som ikke klarer å definere behovet sitt selv.

-Å lage og å prøve ut modeller er den mest interessante delen av forskningsprosjektet. Da får vi sett om vi klarer å lage et system som fungerer.

-Det er et stort prosjekt. Er du redd for ikke å komme i havn?

-Innovasjonsprosjekter er tid- og ressurskrevende, og det involverer mange aktører og ulike institusjoner. Samskaping er krevende prosesser, men utrolig inspirerende og meningsfullt. Drivkraften til meg og forskningsteamet er å bidra til en bærekraftig tjenesteutvikling på rehabiliteringsfeltet som treffer godt pasientens og pårørendes behov.

-Har dere noen preliminære funn?

-Vi vet allerede noe. Blant annet at det må lages en rehabiliteringsplan tidlig i forløpet. Et system som fanger opp pasienten og ikke mister vedkommende. Vi har også avdekket at det mangler informasjonsflyt og kommunikasjon mellom tjenestenivåene, noe som gjør overgangene sårbare. Det siste er at vi erfarer at fastlegene dessverre ofte blir en flaskehals, og at det i mange tilfeller er for sårbart at fastlegene skal stå alene i koordineringsrollen.

-Du sa tidligere at digitaliseringsmulighetene er et interessant spor. Kan du forklare?

-Vi har en tanke om at det bør etableres et kraftsenter der kompetanse samles, koordineres og utvikles. Kraftsentret kan både være et digitalt møtested, en virtuell avdeling og en kompetanseportal, samt et fysisk eller mobilt samlingssted for brukere, pårørende og helsepersonell. Et senter der personer med ulike kompetanser kan møtes og være i dialog med praksisfeltet. I en slik modell vil også frivilligheten og likepersonarbeidet stå sentralt.

SPREDNING AV RESSURSPERSONER

– Et av de mer unike delene av prosjektet er at samarbeidet mellom helsefeltet og NAV. Blant deltakerne har vi en en jobbspesialist og en veileder. Vi opplever at NAV har vært positive og ivrige, og at også de ønsker å jobbe frem gode løsninger. De har blant annet gitt uttrykk for at de kjenner lite til problematikken denne målgruppen sliter med og ser verdien av samhandling med rehabiliteringsmiljøene, sier Cathrine Arntzen.

-Hvorfor er det viktig å ha med NAV på laget?

-NAVs rolle er viktig for arbeid- og samfunnsinkludering, fordi jobb er så viktig for mennesker og for samfunnet. Å styrke kommunikasjonsflatene og samhandlingen mellom sektorene som allerede er involvert i rehabiliteringsforløpene til denne pasientgruppen, er et viktig mål for prosjektet.

-Det er et stort arbeid for en relativt liten målgruppe. Tenker dere at modellen kan passe på flere pasientgrupper?

-Absolutt. Vi tar utgangspunkt i én gruppe, men tenker at den gjelder mange rehabiliteringsgrupper med behov for hjelp over en lengre periode.

-Det handler om å bygge opp et helhetlig tilbud i landsdelen som treffer brukernes behov, som styrker kognitiv og psykososial rehabilitering og som fremmer deltakelse i samfunnet. Det rurale perspektivet og å bygge rehabiliteringsmodeller som ivaretar pasienter og pårørende uansett hvor man bor, har også stor overføringsverdi til flere grupper, avslutter forskeren.

 PERSONSKADEFORBUNDET LTN FØLGER MED

Fra Personskadeforbundet LTN følger Birte Sand Rismyhr prosjektet med interesse. Hun synes det er spennende.

-Det har vært tre eller fire samlinger med ressursgrupper. Målet med samlingene har vært å stille spørsmål og å sammen definere behov, forteller Rismyhr.

Birte Sand Rismyhr synes prosjektet er nyskapende og gleder seg til å følge med i de neste fasene som omhandler modellutprøving.