40 åring med meritter

13. januar 2024 er det 40 år siden Personskadeforbundet LTN ble grunnlagt, og foreningen har derfor startet året med feiring av jubileet.

– Da foreningen ble opprettet i 1984 var det med jus og erstatningssaker som hovedtema. Det foreningen profilerte seg på de første årene, var for det meste behandlingen personer som hadde blitt skadet fikk av forsikringsselskapene. I løpet av disse 40 årene har foreningen blitt kjent og oppnådd seriøsitet innen både juss, trafikksikkerhet, erstatningssaker, samt helse- og rehabilitering, siers Jan Gunnar Ness, advokat og partner i Advokatfirmaet Ness Lundin DA.

Involvert fra start

Jan Gunnar Ness Advokat og partner i Advokatfirmaet Ness Lundin DA

Personskadeforbundet LTN og Jan Gunnar Ness i Ness Lundin har gått opp en vei sammen når det gjelder erstatningsrett.

• En av måtene foreningen ble kjent på, var at de var med å arrangere kurs for medlemmer, jurister og advokatforeningen. Det tok jo litt tid før forbundet fikk et kjent navn, men i dag har Personskadeforbundet en unik posisjon som rettspolitisk rådgiver, og er jo den eneste av sitt slag som fortsatt eksisterer, forteller han.

Forbundet har i løpet av disse årene tatt rollen som et ombud som ivaretar interessen til de som har blitt skadet etter en ulykke. Gjennom enkeltsaker har forbundet sammen med advokater styrket rettighetene for alle som blir skadet. På egenhånd har ikke forbundet hatt ressurser til å føre disse sakene, derfor har media og møte med myndigheter blitt brukt for å få et trykk på viktige saker.

At Personskadeforbundet LTN er samarbeidspartner med alle helseforetakene gir tyngde og et godt omdømme. Spesielt har forbundet oppnådd stor anseelse i sitt arbeid med å bedre den medisinske oppfølgningen av hjerneskader.

Foreningen er kjent for å ha et godt rykte. Det er ingen andre som har klart seg på samme måte gjennom så mange år. Det andre som har prøvd seg, har ikke klart seg, forteller han.

Milepæler gjennom 40 år

Her er oversikten over de juridiske høydepunktene i Personskadeforbundet LTN sin 40 år lange historie:

1. Gjeldsforsikring

Gjeldforsikringsproblematikken var en av de første hendelsene som virkelig fikk Personskadeforbundet LTN frem i lyset. På begynnelsen av 90-tallet var det slik at man fikk beskjed av banken om å tegne forsikring når man skulle ta opp lån. Ble man ufør, fikk man ikke utbetalt noe hvis den medisinske invaliditetsgraden var lav. Da var forsikringen verdiløs.

• Disse forsikringene ble rett og slett solgt på feil premisser, og forbundet tok opp kampen for å sikre gjeldskundene, forteller Ness.

Det var i 1992 at Personskadeforbundet LTN tok initiativ overfor Finansdepartementet, og året etter tok tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen grep og endret hele ordningen. Loven ble endret for å sikre forbrukernes interesser overfor forsikringsselskapene, og Personskadeforbundet LTN spilte en viktig rolle i lovendringen.

I mai 1993 kom denne endringen i loven: «2.2 Gjeldsforsikring for dødsrisiko og ervervsmessig uførhet som følge av sykdom og ulykke. Før avtaleinngåelse må det informeres på en tydelig måte om hvilket innhold begrepet «erversmessig uførhet» har. Det må i denne forbindelse vises til at ervervsmessig uførhet har med lånetakerens mulighet til å inneha inntektsbringende arbeid, og at ervervsmessig uførhet bedømmes etter individuelle kriterier.»

2. Foreldelse

På midten av 90-tallet krevde Personskadeforbundet LTN endring i foreldelsesloven, fordi mange av medlemmene opplevde å bli snytt for erstatning.

• Foreldedelsloven var det neste vi slåss for. Personskadeforbundet LTN var i media, blant annet på Dagsrevyen, i forbindelse med denne saken. Det tok på det tidspunktet bare 11 måneder før forsikringsselskapene ble pålagt å varsle foreldelse med seks måneders frist, sier Ness.

Mange av medlemmene opplevde at skadene dukket opp lenge etter selve ulykken, men at det da var for sent å få erstatning fra forsikringsselskapet. Det var også svært ulikt hvordan forsikringsselskapene håndterte foreldesfristen og hvilken behandling hver enkel fikk. Saken ble tatt opp i justisdepartementet allerede i 1991 og i 1996 ble det sendt inn forslag til lovendring. I dag lyder forsikringsavtaleloven § 8-6: «Krav som er meldt til forsikringsforetaket før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede, eller skadelidte, har fått særskilt melding i et skriftlig dokument om at foreldelse vil bli påberopt.»

3. Sporvognsansvar

I 1998 la advokatfirmaet Ness & Co frem et lovforslag om rent objektivt ansvar for trikkens ansvar i trafikken, også kjent som sporvogns skade på tredjemann.

• Etter at en liten gutt på trehjulssykkel mistet beinet etter å ha blitt påkjørt av trikken, startet vi arbeidet med denne saken og utformet et lovforslag som fikk Stortingets støtte.

Samarbeidet mellom advokatfirmaet og Personskadeforbundet LTN resulterte i en endring av jernbaneansvarsloven med innføring av objektivt erstatningsansvar i 1999, slik som i bilansvarsloven. Utgangspunktet for lovendringen at Oslo Sporvognsdrift AS ikke tok ansvar for den lille guttens skade.

Arbeidet med dette er omtalt i boken «Våpendrager og veiviser: advokatenes historie i Norge»:

«Innenfor deler av erstatningsretten påvirker det mindre, men spesialiserte advokatfirmaet Ness & Co lovgivningen blant annet i samarbeid med Landsforeningen for trafikkskadde. I 1998 var en av firmaets advokater, Øyvind Johnsen, den reelle utformer av et privat lovforslag som fikk Stortingets støtte. Det resulterte i en endring av jernbaneansvarsloven med innføring av objektivt erstatningsansvar i 1999, slik som bilansvarsloven».

4. EØS-avtalens betydning

Finanger-saken har blitt stående som en viktig sak for foreningen, og nok et eksempel på at enkeltmedlemmers historier kan endre mye. I november 1995 ble Veronica Finanger hardt skadet i en bilulykke. Hun var passasjer og satt på med en alkoholpåvirket sjåfør, mens en tredje person omkom i ulykken. Etter ulykken ble Veronica Finanger nektet erstatning, fordi forsikringsselskapet Storebrand mente at hun visste, eller burde visst, at sjåføren var påvirket. Norsk lovgivning på dette tidspunktet utelukket at man kunne få erstatning i en slik situasjon. Norge hadde i EØS-avtalen i 1994 forpliktet seg til å innføre direktivene også på dette området i norsk lovgivning. I 1997 ble Storebrand dømt til å betale erstatning, med 50 prosent avkortning. Det ble starten på en lang kamp, der Frostating lagmannsrett i 1998 satte bilansvarsloven til side i forhold til EØS-retten. Etter mange rettsrunder over flere år, fikk Veronica Finanger i 2006 medhold i Høyesterett.

• Finanger-saken har i ettertid blitt pensum på jusen, forteller Jan Gunnar Ness.

5. Erstatningsnivået

I 2003 ble det holdt konferanse om Bråtane-saken og dens følger for forsikring og erstatning. 11 år gamle Kristine Bråtane ble i 1990 lam fra halsen og ned etter å ha blitt påkjørt av en lastebil under en ridetur. I 1991 tilbød forsikringsselskapet Storebrand henne 250 000 kroner i erstatning for merutgifter. Foreldrene nektet å akseptere tilbudet, og etter tolv års kamp fikk Kristine Bråtane i 2002 rekordsummen 11,1 millioner kroner. Erstatningen var den gangen det høyeste beløpet som noensinne hadde blitt utbetalt til en enkeltperson etter en ulykke, og var viktig i kampen for et rettferdig erstatningsnivå.

6. «Kan Fradraget»

I norsk lovgivning har vi en bestemmelse som gir forsikringsselskapene/skadevolder anledning til å redusere erstatningen hvis man har tegnet egne ulykkesforsikringer. Dette ble av mange medlemmer i forbundet oppfattet som svært urimelig, da man har betalt premier for ulykkesforsikring i mange år.

– Etter Bråtene-seminaret i 2003 gikk derfor forsikringsselskapene ut og erklærte at de ikke ville påberope seg denne bestemmelsen lenger. Den er siden ikke blitt benyttet. Staten, i for eksempel pasientskadesaker, påberoper seg dog denne bestemmelsen fremdeles, forteller Ness.

7. Medvirkningslæren – loven endret

I 1998 ble en dom fra Gulating lagmannsrett starten på en endring i loven om loven om medvirkningslæren.

• En 14 år gammel jente fra Karmøy opplevede å få 100 prosent avkortning i erstatningen fra forsikringsselskapet etter en bilulykke der hun selv ble alvorlig skadet, forteller Ness.

Jenta satt på fanget i passasjersetet uten bilbelte. Den 30 år gamle sjåføren holdt en fart på 160 km/t i 50 sone. Passasjerene, med unntak av jenta, var med å «telle opp» hastigheten. Saken ble anket til Høyesterett, men forlikt uken før den skulle bli behandlet, og jenta fikk utbetalt full erstatning.

• 7, tredje ledd. «Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av frivilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han visste at vogna var fravend rette innehavaren med brotsverk».

En annen rettsak som hadde stor betydning, var Kim Ronny Otterstads sak som ble behandlet i 2008. Han ble lam fra livet og ned etter å ha sittet på med en påvirket sjåfør i 2002. Høyesterett fastsatte avkortningen til 40 prosent, og tilkjente passasjeren saksomkostninger for alle instanser.

Begge disse sakene er nok et resultat av utviklingen av medvirkningslæra etter at Finanger-saken ble behandlet, hvor hun fikk kun 30 prosent avkortning på tross av at hun satt på med beruset sjåfør.

8. Oppreisning og erstatning

I norsk lov kunne man kun fremme krav om oppreisning, såkalt «tort og svie», mot skadevolder, det vil si sjåfør i trafikkulykkesakene. Vilkåret for å få oppreisning er at sjåføren har utvist grov uaktsomhet, som å ha kjørt i stor hastighet, vært ruspåvirket eller lignende.

• Det er dessverre ofte sammenheng mellom dårlig økonomi og uaktsom opptreden. Derfor var det sjeldent at de skadelidte fikk oppreisning av vedkommende sjåfør, sier Ness.

Det ble behandlet en sak i Fredrikstad tingrett, hvor en kvinne mistet mann og to barn i en trafikkulykke, hvor sjåføren var beruset. Hun ble tilkjent 400 000 kroner i oppreisning mot sjåføren, som var ubemidlet. Igjen ble det vist til direktivet fra EU, som fastslår at ethvert erstatningskrav skal ha en forsikringsdekning.

• Sammen med Personskadeforbundet tok vi derfor saken til EFTA-domstolen, hvor vi mente at staten hadde sviktet ved å ikke endre lovregelen da man inngikk EØS-avtalen i 1994. Saken endte med at de etterlatte fikk utbetalt 400 000 kroner fra staten, og totalt 400 ytterligere trafikkofre fikk oppgjør fra staten inntil loven ble endret.

I 2008 ble loven om oppreisning endret. Frem til dette slet mange av foreningens medlemmer med å få såkalt «tort- og svie-erstatning».

• 400 personer ventet på erstatning, da denne loven ikke hadde blitt endret siden 1994, forteller Ness.

Slik ble loven endret: «Vilkårene for oppreisning:

• Skadeserstatningsloven § 3-5:

• Den som forsettlig eller grovt aktløst har

1. a) voldt skade på person eller
2. b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3, kan – uansett om det ytes ménerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2 a – pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art».

Nivået på erstatningene gikk også betraktelig opp i perioden 2000 til 2005:

• Erstatningene til personskader har økt nesten 60 prosent selv om antallet har gått ned.
• Gjennomsnittserstatningen for personskader var i overkant av i 68 000 kroner i 2000 og nesten 116 000 kroner i 2005.

9. Barneerstatning

I 2007 sendte foreningen et forslag til tidligere justisminister Knut Storberget om å endre den såkalte barneerstatningen.

• Arbeidet med dette begynte allerede på 90-tallet, ved at foreningen skrev et brev til Barneombudet i 1992, men det tok lang tid ordne opp i det, sier Ness.

Det store gjennombruddet kom i 2005 med endringer i skadeerstatningsloven§ 3-2 a.

Barneerstatningssystemet var basert på at man skulle få kompensasjon for inntektstap basert på den medisinske invaliditetsgraden. Dette kunne slå svært uheldig ut hvis man fikk en lav invaliditetsgrad, men ble 100 prosent ufør. Dette var en standarderstatning som tilkjente barn svært liten kompensasjon for tapet. Forbundet la inn betydelig arbeid for å endre denne og var merkelig nok det eneste forbundet som sloss for barns rettigheter på dette området.

• Dagens lovendring gir i realiteten full kompensasjon, da man konkret går inn og vurderer mulighetene for å kunne komme tilbake til et arbeid og kan også ta opp saken når barnet fyller 19 år. Her har virkelig forbundet gjort en fantastisk innsats, sier Ness.

9. Hodeskade–rehabilitering

Therese Slinning havnet på sykehjem etter at hun ble hardt skadet i en trafikkulykke i 2002. Her var hun praktisk talt lenket til sengen, da døren var for smal for å komme ut med rullestol. Familien valgte i stedet å ta henne med til Danmark på et rehabiliteringsopphold, og her viste hun stor fremgang. Det norske helsevesenet ga imidlertid ikke Slinning støtte til oppholdet i Danmark, fordi de mente rehabiliteringssenteret ikke var vitenskapelig dokumentert.

• Dette var starten på en endring i hvordan norske helsemyndigheter behandlet hodeskader. Personskadeforbundets rolle i forbedring av medisinsk behandling av hjerneskade er absolutt et av høydepunktene i foreningens historie. Det startet med et samarbeid med Ullevål sykehus, hvor man benyttet Slinning som et eksempel på manglende rehabilitering, forteller Ness.

Saken ble presentert i to dokumentarer i TV2, samt på Dagsrevyen. Dette medførte at Personskadeforbundet reiste sammen med rehabiliteringsleger og sosialminister Gabrielsen til Danmark for å lære hvordan de behandlet hjerneskader. Det ble innvilget 50 millioner kroner, og etter kom det man kaller gullrekka i hodeskaderehabilitering i gang. Det ble opprettet slike avdelinger både ved UNN, St. Olavs hospital, Ullevål og Sunnaas sykehus.

• Da statssekretæren fra sosialdepartementet åpnet hjernerehabiliteringskonferansen på Soria Moria i 2005, startet han foredraget med å viser til forbundet som en viktig forutsetning for at man fikk rehabilitering på nivå med dansk modell. Siden den gang har det annet hvert år blitt arrangert nasjonale hjernekonferanser med forbundet som arrangør sammen med alle spesialsykehusene i Norge, sier han.

Denne innsatsen satte Personskadeforbundet LTN på det helsepolitiske kartet og forbundet inviteres nå med i mange offentlige utredninger innen medisinsk behandling og rehabilitering.

10. Kapitaliseringsrenten

Når det gjelder selve erstatningsnivået, er nok endring av kapitaliseringsrenten det viktigste som har skjedd. Erstatningsoppgjørene er basert på en engangsutbetaling, som med tillegg av renter av utbetalingen skal gi full erstatning. Desto høyere avkastning de legger til grunn at de skadelidte skal få, desto mindre erstatning får man.

• Da foreningen ble stiftet i 1984, var kapitaliseringsrenten seks prosent, det vil si at man måtte ha en nominell/bankrente (kutte nominell?) på 10 til 11 prosent for å få full erstatning. Kapitaliseringsrenten ble redusert i 1993 til fem prosent. I 2013 tok forbundet initiativ til rettsak i Høyesterett, og man fikk gjennomslag for at det skulle bli satt ned til fire prosent. I 2015 skrev forbundet til Finansdepartementet og ba om at denne renten ble fastsatt i forskrift, noe som også Høyesterett hadde ment, både i 1993 og i 2014, sier Ness.

Forbundet fikk gjennomslag og kapitaliseringsrenten er nå 2,5 prosent, det vil si at man må ha en avkastning på ca. fem til seks prosent. Selv om dette fremdeles er høyt, er erstatningen for unge skadelidte nærmest blitt fordoblet.

11. Kampen mot forsikringslegene

Avsløringene om forsikringslegene er også et viktig punkt på Personskadeforbundet LTN sin merittliste.

• Det viste seg at en nevrolog ved Rikshospitalet, som også var datidens konge-lege, tjente store penger på å skrive sakkyndigrapporter for forsikringsselskapene. Forbundet tok et oppgjør med både denne og andre leger, forteller Ness.

I nyere tid har det dessuten vært flere viktige punkter som bør nevnes i Personskadeforbundet LTN sin 40 år lange historie, ifølge Jan Gunnar Ness:

• Er en viktig høringsinstans og har årlige møter med skadesjefene i forsikringsselskapene.
• Inviteres til komité-møter på Stortinget og i ulike universiteter.
• Medarrangør med Advokatforeningen i kurs for jurister og andre interesseorganisasjoner henviser problemstillingene til Personskadeforbundet LTN
• Har fått hederlig omtale i advokatenes historiebok og er «pensum» på juss-studiet.
• Medarrangør på Nasjonal Hjernekonferanse og helseforetakenes møter med Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Ergoterapiforbundet, Fysioterapiforbundet og NAV.
• Formidler forskningsprosjekter – staten bevilger forskningsmidler til forbundet.