Foreldreskap mellom utfordringer, mestring og håp

Åshild og Martin visste ikke om de hadde det som skulle til. Nå vet de at mye går bedre enn fryktet – og at noe er vanskeligere enn de trodde. Her er hva de har lært.

Da lille Emil kom til verden, var det med en blanding av glede, uro og forventning. Syv måneder senere kjenner Åshild og Martin på stolthet over alt de har mestret – og ydmykhet for alt som fortsatt er krevende.

– Jeg grubler ofte på fremtiden, sier Martin. – Hvordan det blir når han skal sykle, stå på ski og svømme – alt det jeg ikke får vært med på lenger.

Men han prøver å flytte blikket mot det som faktisk lar seg gjøre. Turene i skogen, fisketurene, pølsegrillingen – alle de små øyeblikkene de deler som familie.

Et samarbeid som fungerer

I hverdagen har de funnet rytmen sammen. Martin tar morgenene med Emil, slik at Åshild får hvilt. – Det som overrasker meg mest, er hvor mye vi får til når vi avlaster hverandre, sier han. Selv med lammelser i venstre arm har han blitt trygg på å løfte og bære sønnen.

– De fysiske utfordringene finner du løsninger på, legger han til. – Du lærer deg teknikker som passer kroppen du har.

Men noen ting er vanskeligere å forklare. Selv enkle oppgaver kan kreve enormt med krefter. – Det er ikke alltid lett å få andre til å forstå det, men vi merker at flere rundt oss begynner å gjøre det, sier Martin.

En kropp som tåler mer enn hun trodde
For Åshild har året vært en reise i å stole på kroppen igjen. Hun gikk gravid med omfattende skader i rygg, nakke og hode, uten medisiner hun vanligvis er avhengig av. – Jeg hadde daglig migrene, men jeg klarte det. Og gleden over Emil gjør alt verdt det, sier hun.

Denne høsten tok hun et stort steg: babysvømming. Etter ulykken har vann vært en kilde til utrygghet, og fordi Martin har epilepsi, kan ikke han delta. – Derfor ville jeg gjøre Emil trygg i vann tidlig, forteller hun.

En dag i uka synger og plasker de i bassenget. – Vi er bare i vannet en halvtime, men det krever mye. Det er gøy og utmattende på samme tid, sier hun med et smil.

Nye måter å trene på
Etter at Emil kom til verden, har de måttet tenke nytt om rehabilitering. Treningssenteret er byttet ut med stuegulvet. – Jeg trener på matta hjemme sammen med Emil. Det hjelper meg å flytte fokuset bort fra smertene, sier Åshild.

Hun mener mange kan kjenne seg igjen i behovet for små pustepauser. – Det er viktig å gi seg selv litt rom i hverdagen.

Å slippe andre inn
Å be om hjelp har vært en utfordring, særlig for Martin. – Det sitter langt inne, innrømmer han. – Derfor betyr det ekstra mye når familie og venner tilbyr seg uten at vi spør.

Åshilds foreldre kommer hver torsdag. I tillegg har de tanten til Martin som back-up de dagene det ikke passer for Åshilds foreldre. De hjelper til med Emil, vasker huset og lager middag. – Det er en stor støtte, og fint for dem også. De får bidra og være sammen med Emil, sier hun.

Foreløpig har de bare hatt barnepass én gang – da de var på konsert med Odd Nordstoga. – Det gikk kjempefint, men vi trives best hjemme, sier hun og ler.

Et håp for andre
Etterhvert begynner Emil i barnehage. Det gleder de seg til. – Da får han mer innholdsrike dager, og vi får mer tid til egen rehabilitering, sier Åshild.

Hun opplever også at omgivelsene forstår mer nå. – Alle vet hvordan det er å være småbarnsforeldre – trøtte, slitne og overveldet. Det gjør det lettere å bli møtt med forståelse.

– Etter ulykken i 2017 virket barn helt uaktuelt. Vi hadde nok med oss selv, sier hun stille. – Men vi har klart det. Og jeg gleder meg sånn til å se Emil vokse opp.