Mamma – og pårørende

En fjellovergang, en sving og en unggutt på motorsykkel. Telefonen fra politiet forandrer livet til Tove Bævre (52). Sønnen, John Inge Bævre Sollid (24), har vært i en ulykke. På kort tid går Tove fra å være bare mamma, til å bli mamma ­og pårørende.

Hvert år den 29. september dukker det opp et videominne fra 2017 på mobiltelefonen til Tove Bævre: Sønnen John Inge kjører ertende rundt og rundt bilen hennes like etter at hun har parkert på gårdsplassen hjemme. Han har fylt 16 år denne sommeren, og hatt lappen på lett motorsykkel i en drøy måned. Han elsker den sykkelen! I kameratgjengen har det alltid vært stor interesse for alt med motor: ATV-er, snøskutere, motorsykler og mopeder, og nå hadde det endelig blitt hans tur.

Videosnutten skal bli den siste Tove tar av sønnen på motorsykkelen. Dagen etter, den 30. september, ringer telefonen. Det er politiet i Ålesund. John Inge har vært involvert i en ulykke.

– Jeg hadde fri og var akkurat kommet hjem etter en fjelltur. Politiet fortalte at et legehelikopter var på vei til ulykkesstedet, og at hvis jeg var rask, kunne jeg kanskje rekke frem slik at jeg kunne følge ham til sykehuset.

Alvorlige bruddskader

Når jeg møter Tove og John Inge på Teams, er de hjemme i bofellesskapet i Surnadal der John Inge bor nå. Han triller rullestolen frem mot kjøkkenbordet der moren venter. Den kortklipte sveisen er fortsatt våt etter dusjen han har tatt etter treningsøkta, han smiler litt sjenert og sier hei. Stemmen er lav og litt nølende, men blikket er våkent og nysgjerrig. Det har gått åtte år siden ulykken som førte til at han fikk store omsorgsbehov. Åtte år siden Tove i full fart rasket med seg mobiltelefon og lader, og kastet seg inn i bilen for å komme fortest mulig frem til sønnen. Han som bare skulle på butikken for å kjøpe potetgull, og som nå ligger fastklemt under en bil på en liten fjellovergang.

– Livet stoppet liksom opp den dagen, forteller Tove. – Helikopterturen til St. Olavs hospital virket endeløs, og all verdens tanker raste rundt i hodet mitt. Hvor alvorlig var skadene? Hvilke skader var det snakk om? Jeg skjønte jo at kroppen var hardt kvestet, men hva med hodet?

Fremme på sykehuset blir det raskt tatt en såkalt bevissthetstest. John Inge skårer 14,5 av 15 mulige. Ingenting tyder på hjerneskade, men han har flere alvorlige brudd og blir kjørt direkte til operasjonssalen, mens Tove blir sendt til sengeposten på barneavdelingen for å vente.

Hjerneskaden konstateres

– Da jeg sto i heisen, ringte telefonen. Det var en kollega. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og hvor jeg var. Vi vekslet bare noen ord, og hun ønsket meg masse lykke til. Da vi la på, slo det meg: Om litt går hun og alle andre videre med jobb og hverdagslige gjøremål. Og her står jeg, og jeg aner ikke hva som skal skje. Jeg skjønte jo at jeg ikke skulle på jobb dagen etter. Og heller ikke dagen etter det, men så …?

Det skal gå en hel måned før hun for første gang forlater sykehuset og kan dra hjem en tur. Da er hun ikke lenger bare mamma for John Inge. Hun er mamma og pårørende.

For etter operasjonen får John Inge blodpropper i lungene med påfølgende akutt lungesviktsyndrom, såkalt ARDS, som reduserer kroppens evne til å ta opp oksygen. Nøyaktig tre uker etter ulykken bekrefter en CT-undersøkelse det Tove har fryktet mest: Hjernen er skadet. I slutten av november flyttes sønnen over til St. Olavs rehabiliteringsavdeling, Lian. Fra å være en aktiv og sosial gutt som hadde planer om først å tjene masse penger i Nordsjøen, og deretter overta farsgården, har John Inge blitt 100 prosent pleietrengende.

– Alt måtte læres på nytt, forteller Tove. – Kroppen hadde ingen viljestyrte bevegelser. Språket var borte. Han kunne ikke tygge eller svelge, og måtte få næring gjennom sonde i mange måneder.

Jobben ble et fristed

Allerede i den første sjokkfasen blir jobben et fristed for Tove.

– Jeg husker så godt den første gangen jeg var innom etter den måneden på sykehuset. Jeg kjente det med én gang: «Her er jeg bare meg selv. Her er jeg Tove.» Praten rundt lunsjbordet gikk like lett og uanstrengt som alltid, og jeg lo så jeg hadde vondt i magen lenge etterpå.

Et par ganger har hun fått høre at jobben som saksbehandler i NAV har vært en fordel i kampen for å gi John Inge et best mulig liv.

– Det er så feil. Selv om du kanskje kjenner systemet, er du først og fremst pårørende, med den samme fortvilelsen, de samme følelsene og den samme hjelpeløsheten som alle andre.

Da ulykken skjedde hadde Tove vært aleneforelder for John Inge og de to eldre søsknene hans i mange år. Likevel var hun aldri i tvil: John Inge skulle flytte hjem når rehabiliteringsperioden var over. Men det var ingen selvfølge for kommunen. Der mente de at John Inges hjelpebehov var så store at han måtte plasseres på institusjon.

– Da var jeg glad for at jeg allerede hadde vært i kontakt med Personskadeforbundet og fått oppnevnt advokat via dem. Jan Gunnar Ness skulle først og fremst hjelpe oss med erstatningssaken, men han ble en utrolig viktig rådgiver for meg, og var også med på møter med kommunen.

Institusjon var uaktuelt

John Inge blir på Lian frem til sommeren 2018. Det går sakte fremover. Altfor sakte. Men det går i alle fall rett vei. Tove har sendt klage til statsforvalteren på beslutningen om at sønnen skal på institusjon, og det blir bestemt at han skal sendes til Sunnaas sykehus for en ny vurdering av utviklingen hans.

Da jeg spør John Inge hva han selv ønsket, er svaret høyt og klart:

– Hjem!

Og slik blir det. Statsforvalteren gir familien medhold, og når oppholdet på Sunnaas er over i november, flytter John Inge hjem til mamma. Huset blir tilrettelagt med oppgradert bad og et soverom i første etasje, og to skift med pleiere er i hjemmet fra morgen til kveld. Om natten kommer hjemmesykepleien ved behov.

– Klart det er krevende å oppleve at hjemmet ditt er «okkupert» hele tiden, sier Tove, før hun snur seg mot sønnen: – Men jeg ville aldri gjort det annerledes, John Inge. Jeg er så glad for de fem årene du var her hjemme.

Endelig mestring

I 2019 kan John Inge ta opp igjen skolegangen, naturligvis sterkt tilrettelagt. Og da skyter fremgangen hans virkelig fart.

– Spesialpedagogen som var ansvarlig for opplegget rundt ham, var utrolig dyktig. Hun lå hele tiden litt i forkant, slik at han alltid hadde noe å strekke seg etter, samtidig som han opplevde mestring når han klarte oppgavene i verkstedet eller på andre arenaer. Han fikk også fysioterapi og logoped i tilknytning til skolen, og etter tre år begynte endelig språket å komme tilbake, forteller Tove. – En dag klarte han plutselig å si «opp–ned», og fikk beskjed om å øve videre på det. Men da hadde han jo knekt koden, og det ble veldig kjedelig å si «opp–ned» hele tiden. Dermed begynte han å kikke på vennelisten sin på Messenger, og plutselig kom navnene, det ene etter det andre. Det var utrolig sterkt.

Etter fem år hjemme, er John Inge klar. Han vil flytte for seg selv. En leilighet har blitt ledig i et bofellesskap, og han flytter dit. Drømmen er at han om en stund skal få bygd sitt eget hus der han kan bo i fremtiden. Han har også fått varig tilrettelagt arbeid på gården til pappa Magne Sollid, der han er på verkstedet og bygger de fineste fuglekasser tre ganger i uken.

– Jeg er så glad for at initiativet til å flytte kom fra ham selv, sier Tove. – Det viser også at utviklingen fortsetter å gå i riktig retning. Han er jo en ung mann nå, ikke den gutten han var da ulykken skjedde.

Selv har hun også vært tilbake i full jobb i flere år. Jeg spør om hun noen gang vurderte å være hjemme på heltid for å ta seg av sønnen. John Inge svarer før moren:

– Det ville ikke jeg!

Tove ler litt, og forteller at hun heller aldri tenkte på å gi seg i jobben.

– Jeg jobber jo et sted der fokus er å få folk ut i arbeid. Men viktigst av alt var det at jobben ble et pusterom. Et sted der jeg kunne få påfyll av energi for å klare å stå i oppgavene hjemme.

Foreldrenettverket har vært viktig

Hun anbefaler alle som har mulighet til å beholde kontakten med jobben hele veien. Ta en telefon. Gå innom når du kan. For jo lenger man er borte, jo vanskeligere blir det å komme tilbake. Og hun oppfordrer alle arbeidsgivere til å åpne opp for at mennesker som er i lignende situasjoner som hun selv har vært i, skal kunne stikke innom når det passer. Det skal ikke være ved spesielle anledninger, tvert imot:

– Det jeg trengte var bare noen korte stunder av normalitet. En lunsj. En kaffekopp. Litt latter. En hverdagslig samtale om noe helt trivielt.

Tove har også hatt store glede av Personskadeforbundets Foreldrenettverk, der hun har møtt mange mennesker i samme situasjon. Det har vært viktig sosialt, men også nyttige temakvelder med relevant, faglig innhold. Spesielt trekker hun frem et foredrag med en kvinne som hadde en datter som nå var voksen, men som hadde fått en hjerneskade for 20 år siden.

– Det var så godt å høre noen med erfaring snakke om noe som var helt ferskt og nytt for oss. Å høre om hvor de er i dag – om at livet faktisk går seg til og kan bli bra, til tross for alt som har skjedd. Slike møter har vært gull verdt.

Og sakte, men sikkert går livet seg til hjemme i Surnadal også.

– Om kort tid reiser vi til Spania, forteller Tove.  – Hele storfamilien – fire generasjoner Bævre – skal reise ned sammen, og John Inge skal få bade i det samme bassenget som han lærte seg å svømme i da han var seks år. Det blir faktisk den første flyturen etter ulykken i 2017.

John Inge protesterer:

Han tok tross alt fly da han skulle til Sunnaas!