Inspirasjonen bak studien, som er blitt til i et samarbeid mellom Sunnaas sykehus og Oslo Universitetssykehus, Ullevål, er hentet fra et rehabiliteringsprosjekt på TBI-pasienter som ble gjennomført blant veteraner i USA.
– Effekten og resultatene de avdekket i den amerikanske studien var positive og interessante. Da vi valgte å starte et lignende prosjekt i Norge tok vi med oss kunnskap og erfaringer fra de amerikanske forskerne, og justerte forskningsdesignet etter norske forhold samt målgruppe, forklarer Solveig Hauger som har ledet prosjektet.
Personskadeforbundet har snakket med henne samt tidligere stipendiat og nå forsker i prosjektet, Ida Borgen.
Behov og behandlingsmuligheter i senfase
Tittelen på senfase-rehabiliteringsstudien er Traumatisk hjerneskade – Behov og behandlingsmuligheter i senfase. Deltakerne i studien var voksne folk og studien bestod av 120 deltakere.
– Deltakerne var mellom 18 og 65 år. Det de hadde felles var at de alle hadde hatt en traumatisk hjerneskade, i skalaen mild komplisert til alvorlig hodeskade. I tillegg var utvelgelseskriteriet at det skulle være minst 2 år siden skaden og at man fortsatt opplevde utfordringer, sier Ida Borgen, som tok sin doktorgrad på prosjektet.
– 120 personer er ganske mange. Hvordan organiserer man et så stort prosjekt?
– Det er et fellesprosjekt med mange involverte. Men metodisk delte vi deltakerne inn i to grupper. En såkalt randomisert og kontrollert studie, noe som betyr at vi også etablerer en kontrollgruppe for å kunne måle effekt.
– I praksis så deltok kun 60 i rehabiliteringen, forklarer stipendiaten.
– Hvilken form for rehabilitering snakker vi om?
– En viktig hensikt med prosjektet er å undersøke effekten av målbasert rehabilitering som gjennomføres i nærmiljøet, altså hjemme hos deltakerne. Rehabiliteringsprosjektet er også brukerorientert noe som betyr at pasientens behov står i sentrum, og vedkommende skal selv definere hvilke utfordringer de ønsker å jobbe med under rehabiliteringen, for- klarer Borgen. Solveig Hauger supplerer med følgende:
– Det unike er altså at prosjektet gjennomføres i nært samarbeid mellom personer som lever med følgetilstander etter hodeskader, deres nærmeste pårørende, rehabiliteringspersonell fra spesialisthelsetjenesten og helsepersonell i hjemkommunene.
– Hvordan er dette forskjellig fra andre forskningsprosjekter?
– Det vi har hatt fokus på i studien er å ta utgangspunkt i at vi vet at personer med hodeskader kan ha veldig ulike utfordringer, og at rehabiliteringen derfor må skreddersys for å tilpasses hvor skoen trykker for den enkelte. Vi har altså gjennomført en metodisk grundig studie med tanke på forskningsdesign og måleinstrumenter, men tilnærmingen har samtidig vært individualisert og vi har jobbet med de målene som er viktig for den enkelte, sier Hauger.
Å måle bedring
Personene som deltok i studien, klarer seg på mange måter bra i hverdagen. For eksempel jobbet halvparten