«Fellesskapet er helt unikt»

Den 2. juni 2014 var Emilie Duane Nordskog fra Sande på ridetur i skogen ved Vikersund med hesten sin, Dream. Plutselig snublet hesten i en ståltråd, og Emilie falt av. Hun ble hengende fast etter hesten som løp videre innover i skogen.

«Til slutt besvimte jeg, men våknet igjen da hesten vekket meg. Dream løp ikke fra meg, og på mange måter reddet hun livet mitt», forteller Emilie ti år etter ulykken.

Ulykken skjedde uten vitner, og Emilie fikk brudd i armen og store skader på venstre side av kroppen. Hun klarte ikke å stå oppreist, men klamret seg til hesten, som bar henne tilbake til et sted der det var mennesker.
«Jeg husker at jeg så en kvinne med en hund og forsøkte å rope om hjelp, men jeg klarte ikke å vinke siden armen var skadet. Kvinnen var dessverre for langt unna til å forstå at jeg trengte hjelp. Det er fortsatt bittert å tenke på», sier hun.

Forvirring og sjokk

Da ambulanse og politi ankom, var hesten stresset og ble ført tilbake til stallen. Emilie ble sendt til Drammen sykehus, hvor legene i starten mistenkte en ryggmargsskade. Hun måtte derfor ligge helt i ro. Da ryggskaden ble utelukket, konstaterte legene en alvorlig hodeskade. Røntgenbilder viste også at hun hadde et brudd i armen, som ble lagt i fatle.

«Det ble komplisert med fatle siden jeg også hadde slått kragebeinet», forklarer Emilie.

Hun har få klare minner fra selve ulykken og vet ikke hvor lenge hun var bevisstløs. I etterkant har hun gjentatte ganger drømt om øyeblikket da ulykken skjedde.
«Jeg husker ikke smerten, men jeg husker at jeg var veldig forvirret. Det føltes som om jeg bare falt, og alt var uklart», forteller hun.

Rask utskrivelse fra sykehuset
Til tross for at Emilie ikke kunne gå uten betydelig hjelp, ble hun raskt skrevet ut fra sykehuset med kun to ukers sykemelding. Valget sto mellom å sende henne til et sykehjem eller la henne dra hjem til moren, som fikk ansvaret for omsorgen.
«Jeg ønsket å dra hjem, så de lot meg gjøre det. De hørte ikke på moren min, til tross for at hun visste at jeg var i sjokk og ikke forsto mitt eget beste», sier Emilie.

Dette har vært et tema for mange samtaler mellom Emilie og moren i årene etterpå, og de mener avgjørelsen var feil.

«Det var urettferdig å legge hele ansvaret på moren min. Jeg hadde hatt godt av rehabilitering, noe jeg ikke fikk hjemme», sier hun.

Klagen de sendte til Norsk Pasientskadeerstatning førte ikke frem.

Tilbake til skolen for tidlig
Kort tid etter ulykken begynte Emilie å studere radiologi ved Høgskolen i Drammen, samtidig som hun jobbet som svømmeinstruktør. Hun deltok også i fadderuken og på flere sosiale aktiviteter, men kjente etter hvert på utmattelsen.

«Jeg presset meg for langt fordi jeg ikke er en person som gir opp», sier hun.
Under praksisperioden på Drammen sykehus møtte hun tilfeldigvis radiografene som behandlet henne etter ulykken.
«Vi fikk en fin samtale der de fortalte om hva som skjedde da jeg ble innlagt», forteller hun.

Emilie opplevde også kognitive utfordringer da hun skulle ta opp en eksamen fra videregående midt under radiografistudiet.
«Jeg merket at hukommelsen min ikke fungerte som før. Da jeg skulle holde foredrag, bommet jeg helt på temaet», sier hun. Etter hvert valgte hun å avslutte studiet.

Rehabilitering på Sunnaas
I 2016 ble Emilie sendt til Sunnaas sykehus for rehabilitering. Hun beskriver det første møtet som skremmende på grunn av alle de alvorlig syke pasientene, men opplevde etter hvert å få større innsikt i sin egen hodeskade. Gjennom Personskadeforbundet LTN har Emilie fått støtte og tilhørighet, i tillegg til hjelp med å søke erstatning.

«Det å kunne snakke med andre i samme situasjon og føle seg mindre alene har betydd mye for meg. Fellesskapet i forbundet er helt unikt», sier hun.

Hun har vært aktiv i lokallaget i Drammen og takker for at forbundet har gitt henne mange gode relasjoner, inkludert møtet med sin nåværende samboer.
«Jeg hadde aldri møtt samboeren min om det ikke var for Personskadeforbudet LTN, jeg ble nemlig først kjent med min nåværende svigermor gjennom lokallaget», forteller hun.

Nervesmerter og hverdagsutfordringer
Emilie sliter med kroniske smerter og har nedsatt funksjonsevne. Hun har nervesmerter døgnet rundt, kronisk betennelse i skulderen, migrene og ødelagt muskulatur som følge av at hesten falt over henne.

«Jeg har fremdeles dårlig korttidsminne og problemer med konsentrasjon», sier hun.
Dagligdagse oppgaver som å åpne en boks makrell i tomat eller sette strikk i håret krever mye energi. Hun merker også redusert reaksjonsevne, spesielt når hun er med barna sine.

«Jeg måtte skifte bleier på gulvet fordi jeg ikke kunne stole på reaksjonene mine», forteller hun. Selv om skadene ikke er synlige for andre, er utfordringene fortsatt til stede. Likevel forsøker Emilie å fokusere på det positive i livet, som rollen som mamma for sine to små barn.

«Barna mine gir meg livsglede, og jeg føler at jeg har et godt liv. Det er et tilpasset A4-liv, men det fungerer for meg», sier hun.

I august deltok Emilie i en paneldebatt under Arendalsuka, hvor hun representerte Sunnaas sykehus som brukerrepresentant. Temaet var sosiale utfordringer etter hjerneskade.
«Jeg snakket om viktigheten av åpenhet. Jo mer åpen du er om egen skade, desto lettere blir det for andre å akseptere situasjonen din», sier Emilie avslutningsvis.