Fødselen som aldri tok slutt

– Det er helt merkelig at jeg har gått gjennom alt dette. Det er nesten som om jeg tenker på meg selv i tredje person. Mange tror at en fødsel bare er en lykkelig hendelse, men jeg vet at det ikke alltid er sånn, sier Vibeke Brunsell fra Høvik.

Da hun og mannen Fred ventet sitt første barn i mai 2006, gledet de seg til livet som småbarnsforeldre. De så for seg babystell, trilleturer og kos. Men fødselen, som varte i hele 105 timer, endte i et mareritt.

Datteren Nora Christine var stor – hele 4860 gram og 55 centimeter lang – og ble født livløs og blå i ansiktet. Vibeke fikk verken se eller holde henne. En lege løp ut av rommet med babyen. Heldigvis gikk det bra med Nora, men for Vibeke ble det starten på et langvarig sykdomsforløp.

Vibeke hadde intense smerter i underlivet etter fødselen. Hun ble sydd med noen få sting utvendig, men ifølge journalen ble hun aldri sjekket innvendig. Smertene økte. Da hun til slutt ble undersøkt, viste det seg at skjedeveggen mellom vagina og rektum hadde revnet fullstendig. Hun hadde fått en rektovaginal fistel.

Skadene var så omfattende at operasjonen som ble utført elleve dager senere mislyktes.

Truet med å ta sitt eget liv

Vibeke ble sendt hjem med beskjed om å skylle vagina med et herrekateter – lange plastrør – 20 ganger om dagen. Hun hadde null kontroll på avføring, og levde med konstante smerter.

– Jeg sa til legen: Hvis dette fortsetter, tar jeg livet mitt.

Legen forstod alvoret og henviste henne til Haukeland Universitetssjukehus. Der ble hun liggende lenge etter ny operasjon og fikk lagt inn stomi. Men under overføringen tilbake til lokalsykehuset med ambulansefly, løsnet stomien. Det førte til en alvorlig bukhinnebetennelse.

Hun ble adskilt fra babyen sin og utviklet fødselsdepresjon. Hun følte seg totalt mislykket som mor og opplevde at hun sviktet datteren.

– Det første året etter fødselen hadde jeg elleve operasjoner og lå 71 døgn på sykehus i Bergen. Det er helt uvirkelig å tenke på nå. Når jeg ser bilder fra den tiden, kjenner jeg meg nesten ikke igjen.

Lang vei mot erstatning

Så startet en ny kamp: kampen for å bli trodd. Det var som et nytt traume i seg selv.

Hun fikk etter hvert medhold i Norsk Pasientskadeerstatning, men det tok åtte år i klagesystemet før det ble forlik. Hun vant først i tingretten. Lagmannsretten var neste steg, men saken ble avsluttet gjennom forlik før rettsbehandlingen startet.

– Advokaten min satte meg i kontakt med Per Oretorp i Personskadeforbundet. Han kom inn i livet mitt på rett tidspunkt. Jeg var langt nede og følte meg liten. Det å bli trodd var den viktigste kampen etter alt jeg hadde vært gjennom.

– Personskadeforbundet og Per var ikke bare kunnskapsrike om jus, men også på det menneskelige planet. Det gjorde meg tryggere i møtet med systemet.

Usynlig skade styrer fortsatt hele livet

I dag har Vibeke fremdeles plager etter skaden. Hun sliter med urin- og avføringsinkontinens, og har store smerter etter alle operasjonene i magen.

– Jeg kan ikke være så aktiv som jeg var. Det er ikke lett å leve med en usynlig skade. Jeg får ofte høre at det er bare å gjøre «sånn og sånn». Men jeg orker ikke forklare hva jeg sliter med til alle. Det er for privat.

Alt må planlegges. En tur til butikken krever forberedelser.

Hun mistet jobben og det sosiale nettverket sitt. – Jeg har falt utenfor samfunnet. Jeg er ikke så utadvendt som før, men jeg prøver å komme meg ut hver dag. Turene i skogen og langs sjøen gir meg ro.

Mistet en del av seg selv

Fred, mannen hennes, tok over omsorgsrollen både for Vibeke og datteren.

– Det at jeg var sengeliggende så lenge, forstyrret hele dynamikken i familien. Jeg sliter fortsatt med dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne være der for Nora Christine hennes første leveår.

De fikk etter hvert hjelp på helsestasjonen, men de måtte selv be om det. – Jeg var i så dårlig form at jeg klarte ikke å tenke klart.

Hun fikk PTSD etter fødselen og ble henvist til psykiatrisk poliklinikk. – Jeg slet med angst og søvnvansker. Det tok åtte måneder før jeg fikk hjelp.

Støtten fra familien har vært viktig. Og det har også hunden deres, Solo. – Han ble min redning. Etter at datteren begynte i barnehagen, måtte jeg ut med ham. Det var vanskelig å være ute alene, jeg var redd noen skulle spørre hvordan jeg hadde det. Jeg ville ikke begynne å gråte offentlig.

Kampen for kvinnehelse

Vibeke er i dag aktiv i Personskadeforbundet LTN og Pasientskadeforeningen. Hun sitter i styret i Asker og Bærum lokallag og har flere verv: nestleder, sekretær og kasserer.

– Det gir meg glede og mening. Det er en måte å gi noe tilbake på, og det sosiale betyr mye for meg. Vi prøver å lage aktiviteter for alle aldersgrupper.

Etter skaden har hun blitt spesielt opptatt av kvinnehelse. – Jeg har snakket med mange kvinner som sliter, og det er vanskelig å få hjelp. Det finnes ikke noe tydelig pakkeforløp etter en fødselsskade. Mange blir overlatt til seg selv og må lete seg gjennom en jungel av informasjon.

– Vi må tørre å snakke høyt

– Jeg er opptatt av åpenhet om kvinnesykdommer og fødselsskader, også inkontinens. Det er mange som ikke tør si noe. Det blir ofte tullet bort: «Jeg kan ikke hoppe eller le, for da tisser jeg på meg». Men bak spøken er det alvor.

– Jeg er ufør, men jeg liker å bidra der jeg kan. Vi må tørre å snakke om dette og ikke skamme oss.

Takknemlig for datteren

Det viktigste i livet er fortsatt datteren Nora Christine.

– Jeg ville gått gjennom det samme hundre ganger om igjen hvis det var prisen for å få henne.