Full fart fremover

Da ambulansearbeider Harald Lunden rykket ut til en rideulykke i 2014, fant han datteren sin alvorlig skadet på bakken. Nå har Hannah Lunden (26) gjort kampen for et fritt og verdig liv til sin viktigste sak.

Det er 19. juni 2014 og den første dag i sommerferien. Hannah Lunden (14) fra Gjerstad har nettopp avsluttet skoleåret i 8. klasse og skal på ridetur med to venninner. Venninnegjengen er med hestene hele ettermiddagen og bestemmer seg for å ta en siste ridetur før de skal hjem igjen. Hestene galopperer. Det går fort og Hannah kjenner at hun sliter med å holde seg fast. Hun sklir av hesten. Så blir det svart.

– Det neste jeg husker er at jeg våkner på bakken. Jeg kjenner at jeg har slått meg skikkelig og at jeg ikke klarer å reise meg. Jeg ber venninnene mine om å ringe pappa.

Faren til Hannah, Harald Lunden, er ambulansearbeider og denne junidagen er han på jobb. Da han blir oppringt på sin private telefon og hører hva venninnene til Hannah forteller, forstår han at det er alvorlig og at han må rykke ut sammen med kollegene sine.

– Da jeg kom fram så jeg en jente som lå urørlig på bakken, og det var min egen datter. Det var en veldig spesiell situasjon å stå i – å både være pappa og  profesjonell ambulansearbeider på samme tid. Jeg skjønte raskt at dette kunne være alvorlig og varslet AMK som sendte en luftambulanse, forteller han.

Da Hannah så faren sin følte hun en lettelse.

– Da pappa kom, føltes det trygt og godt, men  da  han begynte å gråte forstod jeg at det var alvorlig, forteller Hannah og legger til:

– Det høres kanskje rart ut, men jeg husker ulykkesdagen veldig godt samtidig som jeg nesten ikke husker noe. Jeg fikk smertestillende og ble først sendt med luftambulanse til Sørlandet sykehus i Arendal. Så ble jeg sendt videre til Ullevål sykehus i Oslo. Da jeg våknet på intensivavdelingen i Oslo, stod det flere hvitkledde rundt meg. En av legene fortalte at jeg hadde blitt lam fra halsen og ned og at jeg måtte sitte i rullestol. Det første jeg tenkte var at det ikke kunne være sant, men samtidig klarte jeg jo ikke å reise meg fra sengen … Det var et stort sjokk.

Et lyst sinn

Hannah Lunden var 14 år. Hun var vant til å holde på med fotball og hest, hun elsket å være aktiv og satt sjelden stille. Nå skulle hun ligge stille med nakkekrage i tre måneder. Tanken på at hun måtte ligge i en seng og se i taket gjorde henne frustrert. Hva sier man til barnet sitt i en sånn situasjon?

– Det var sikkert ikke psykologisk riktig, og jeg kjenner Hannah som en «stayer», så jeg sa noe sånt som: «Dette er en ekstrem belastning som du ikke kan velge vekk, men du har to muligheter: Du kan bli bitter, negativ og skyve mennesker fra deg, eller du kan velge å gå inn i dette med et lyst sinn og gjøre det beste ut av det». Det var brutalt, men samtidig var dette realiteten, sier Harald.

Hannah valgte det siste.

Brettet opp ermene

Hannah var på Sunnaas sykehus for rehabilitering og opptrening i ni måneder. Hun måtte lære å kle på seg, forflytte seg og trene seg så sterk som mulig. I tillegg måtte hun lære seg alt det som er usynlig for folk – gå på do, dusje og stelle seg.

– Sunnaas er en fantastisk plass. De som jobber der, vet jo mer om kroppen og skaden din enn du selv gjør. Jeg møtte så mange fine mennesker som ga meg motivasjon og perspektiv, både fagfolk og mennesker som var i samme situasjon som meg. Jeg har alltid vært en sosial og positiv person som er glad i mennesker og liker å snakke med folk. Under oppholdet på Sunnaas bestemte jeg meg for å brette opp ermene og gjøre det beste ut av det. Da jeg kom hjem til Gjerstad ni måneder senere, startet på en måte livet mitt litt på nytt.

Hannah vokste opp på en gård, som den yngste i en søskenflokk på fire. Det 200 år gamle hovedhuset var ikke akkurat universelt utformet, så familien bestemte seg for å bygge en tomannsbolig på gården. Hannah flyttet inn i første etasje. Mens Hannah fortsatte på ungdomsskolen, begynte foreldrenes kamp for å få alt fra forsikring og praktiske hjelpemidler til transport og BPA.

– Vi møtte et system med mange gode mennesker, men vi møtte også et system som er styrt av penger. Politikere har mange fine festtaler, men i beslutningsleddet blir de fine ordene plutselig erstattet med tall. For oss var det en totalt ukjent verden. På Sunnaas ble vi anbefalt å kontakte Personskadeforbundet. Det var helt fantastisk å komme dit og få informasjon, oversikt og gode råd til hvordan vi kunne angripe ulike utfordringer. I den situasjonen vi var i, var det også viktig å møte likemenn som har egen erfaring og tilbyr støtte, samtaler og råd til andre i samme båt, forteller Harald.

Et forbilde

Siden 2015 har familien stått i en konstant spagat for å få en tilfredsstillende BPA-ordning slik at Hannah kunne studere, jobbe og leve et verdig liv. Mangelen på BPA-timer har lagt sterke begrensninger på hvordan hun har kunnet leve livet sitt. Dette var en av grunnene til at hun engasjerte seg sterkt for funksjonshemmedes rettigheter, mangfold og likestilling. Som 19-åring saksøkte hun staten fordi hun ikke fikk brukerstyrt personlig assistanse døgnet rundt. Nå er hun et forbilde for veldig mange, både i eget miljø og utenfor.

Hannah og pappa Harald Lunden.

– For meg er det viktig å føle at jeg kan bidra tilbake til samfunnet. Funksjonshemmede møter ofte fordommer, diskriminering og dårlige holdninger, og mye bunner i uvitenhet. Vi må tørre å stille spørsmål, være nysgjerrige og inkluderende. Jeg vil bruke mine erfaringer til noe positivt, til å hjelpe både andre og meg selv, samt sette fokus på viktige saker.

Hannah holder stadig foredrag, og hun er aktiv på TikTok, Instagram og Snapchat der hun var med å starte snapkanalen «Funkisbanden» for å bryte ned fordommer i samfunnet. Hun har satt søkelys på funksjonsassistanse i arbeidslivet, blant annet gjennom prosjekter som miniserien «Hannah tester arbeidslivet», og i fjor var hun med å lage miniserien «Fordomsfri dating» som handler om hvordan det er å date når man sitter i rullestol.

– I dag har jeg en 60 prosent stilling som relasjonskonsulent i Prima Assistanse. Jobben innebærer mye reising, likepersonarbeid og fokus på inkludering i arbeidslivet for personer med funksjonsnedsettelser. Jeg har selv en funksjonsassistent som hjelper meg, og det er avgjørende for at jeg kan stå i jobb. Jeg er også aktiv i sosiale medier, holder foredrag og fyller dagene med det som gir meg energi. Livet består stort sett av det samme som det gjør for andre på min alder. Noen kvelder ligger jeg på sofaen og ser på TV og spiser godteri, andre kvelder er jeg på fest eller møter venner. Hvis du spør vennene mine om hvordan jeg er, vil de nok svare: «Hannah er på farten hele tiden og hun er aldri alene».

– Hvor kommer styrken din fra? Født sånn eller blitt sånn?

– Hahaha, jeg er nok født sånn. Jeg er heldig som har en sterk psyke og som har klart å omstille meg såpass bra. Noen ganger føler jeg at jeg må motbevise fordommene jeg møter og da overkompenserer jeg nok litt. Jeg har jo også dårlige dager og da prøver jeg å tenke at jeg er god nok som jeg er. De dårlige dagene handler ikke om at jeg sitter i rullestol, men at jeg kan bli sliten og lei som alle andre. Noen ganger kan jeg bli amper av konstant å kjempe for å få BPA, hjelpemidler og tilpasninger i hverdagen. At jeg ikke kan dusje når jeg vil, spise når jeg vil eller studere hvor jeg vil. Jeg kan bli irritert over de tingene som er usynlige for andre, som for eksempel at det kun er trapper inn til den kafeen der jeg skal på date. Det forhindrer meg og mange andre i å leve frie liv. Men hvis jeg skal være sint og lei for at ulykken rammet meg, så graver jeg meg bare ned i en dyp og mørk grop. Gleden i livet mitt handler tross alt ikke om å kunne gå. Det er ting som er viktigere enn det.

– Mange lever med en skade eller senskader. Hva vil du si til dem som føler at livet aldri blir det samme igjen?

– Livet blir ikke det samme som før og det kommer til å bli tøft i perioder, men det vil også åpne seg nye muligheter og nye perspektiver. Man må ta et valg om å gjøre det beste man kan. Hver eneste dag er det mennesker som skader seg for livet. Det kan skje hvem som helst.

 Familien stilte opp

Nå er det 12 år siden Harald rykket ut og fant datteren sin urørlig på bakken. Selv om det var tøft, er han også glad for at han fikk dele de vanskelige øyeblikkene med Hannah.

Ambulansearbeider og pappa Harald har vært en viktig støttespiller for Hannah etter ulykken som endret livet.

– Jeg har nok blitt mer emosjonell i etterkant av ulykken. Det er klart det gjør noe med deg … Det er smertefullt å se jenta si i en slik situasjon som jeg gjorde. Plutselig opplever man hvor skjørt livet er og kjenner på en sterk takknemlighet for at vi fortsatt har hverandre i livet. Jeg er utrolig stolt av Hannah og alt hun har fått til, men jeg er ikke noe mindre imponert over søsknene hennes. De slo ring om Hannah, de har vært inkluderende, støttende og alltid satt Hannah først. Hele familien har stilt opp.

Et verdig liv

Nå lever Hannah det livet hun vil leve. Hennes største ønske er at hun og andre i hennes situasjon skal  få ha friheten til å fortsette å leve det samme livet som funksjonsfriske tar for gitt.

– Jeg tror egentlig livet mitt ville ha sett ganske likt ut som om jeg ikke hadde blitt skadet i rideulykken. Å få være med familien og vennene mine og ha en meningsfull jobb, betyr mye for meg. En dag i fremtiden vil jeg kanskje ha barn, kanskje vil jeg gifte meg, reise mer og oppleve verden. Det handler om å få ha et verdig liv uten å møte hindringer hele tiden. Å jobbe for funksjonshemmedes rettigheter gir meg mening, så det skal jeg i hvert fall fortsette med.