Smerte- EKSPLOSJONEN

Tilfeldigheter kan endre et liv. Små, bagatellmessige hendelser kan få fatale konsekvenser. Se bare på den tredje november i 1987: 19 år gamle Rune Engelien har jobbet på Raufoss Ammunisjonsfabrikker i rundt et år da en kollega av ham blir syk og må dra hjem. Siden leveransen hun jobber med haster, flyttes Rune over til hennes sted i produksjonslinjen. Dermed skal livet hans snart forandres for alltid.

– Jeg står ved en automatisert dreiebenk og klargjør ladninger til rakettene. I rommet ved siden av jobbes det med en annen del av produksjonen, der det er involvert gass. Litt utpå dagen hører vi en merkelig lyd inne hos oss, en slags dyp buldring, men jeg tenkte ikke videre over det. Ikke før en kollega plutselig kommer løpende. «Rune, det brenner! Vi må ut!»

Det tar noen sekunder før alvoret synker inn hos unggutten, men så griper panikken ham. Sammen med kollegaen løper han mot gangen og den doble branndøren som fører ut av bygningen. Men det ene dørbladet er låst.

Fremtiden smadres
Eksplosjonen er øredøvende. Det enorme trykket løfter Rune og kollegaen fra gulvet og kaster dem fremover. Men mens kollegaen slenges ut gjennom den åpne delen av døren, treffer Rune branndøren med stor kraft.

– Det var voldsomt. Selv dreiebenken min, som var boltet fast til gulvet, ble revet løs, og hele bygningen ble sprengt i filler.

Bildene som ble tatt etter ulykken er skremmende. Forvridde stålkonstruksjoner og sammenraste vegger vitner om de voldsomme kreftene som var i sving, og det er nærmest et under at det ikke gikk liv. Men for Rune gikk mye annet tapt: Fremtiden – slik han hadde sett den for seg – ble også smadret den dagen.

Rett etter eksplosjonen samles hele avdelingen i matsalen slik rutinen er når det oppstår alvorlige eller farlige hendelser ved fabrikken. Rune og kollegaen sjekkes av lege i bedriftshelsetjenesten, men utover at de var mørbankete og forslåtte, og hadde midlertidig nedsatt hørsel, ble det ikke konstatert skader. Noen grundigere undersøkelse ved sykehus ble ikke gjennomført.

En helt vanlig unggutt
Av og til er det godt man ikke vet hva man har i vente. Allerede dagen etter ulykken var Rune tilbake på jobb etter anbefaling fra bedriftslegen. Det var viktig å komme i gang for å bearbeide den traumatiske hendelsen. Men smertene etter sammenstøtet med branndøren gikk ikke over, tvert imot. Selv om den generelle, forslåtte følelsen ga seg etter hvert, protesterte hofter, bekken og korsrygg høylytt i møtet med arbeidet ved dreiebenken, som nå var blitt hans faste plass på fabrikken.

– Heldigvis visste jeg ikke da at dette skulle bli den nye normalen, sier Rune når Leve Med snakker med ham nesten 40 år etter eksplosjonen.

– Jeg var jo en helt vanlig unggutt som fortsatt bodde hjemme hos foreldrene mine, hadde et sosialt liv og var aktiv i kampsport. Jeg var i god form og glad i å jobbe, og hadde knapt hatt noe sykefravær etter at jeg gikk ut i arbeidslivet som 16-17-åring. Muskel- og skjelettplager var helt ukjente begreper for meg.

Noen uker etter ulykken begynner Rune i fysioterapi. Han er fortsatt overbevist om at smertene er forbigående, men behandlingene har liten effekt på plagene, og han får etter hvert mye fravær, både kortvarige og langvarige sykmeldinger.

– Det slet jo også på psyken, forteller han. – Jeg var vant til å kjenne at jeg var til nytte, en ressurs på arbeidsplassen, og da er det er tungt å måtte ta innover seg at du rett og slett ikke klarer å gå på jobb hver dag på grunn av smertene. I tillegg måtte jeg gi opp idretten jeg var så glad i, dermed mistet jeg også en viktig sosial arena.

Ville ikke bli ufør
«Du kommer til å bli ufør, du, Rune!» Ordene fra arbeidsformannen traff ham som en slegge et år etter ulykken. Over tid hadde arbeidsforholdet blitt konfliktfylt på grunn av fraværet.

– Jeg ble så sint. Jeg skulle vel ikke bli ufør! Jeg var 20 år og visste bare om én annen som var ufør i bygda, og det var en eldre fyr som drakk for mye øl og bodde i kommunal bolig. Jeg skulle jo ikke bli en slik, sier han med et skjevt smil.

Og Rune ble ikke «en slik», selv om han mange år senere måtte innse at smertene ikke kom til å gi seg, uansett hvor mange forskjellige behandlingsformer og undersøkelser han gjennomgikk.

– Når smertene er – og var – på det verste, kryper jeg langs gulvet for i det hele tatt å komme meg fremover. Kjenner jeg at det er et kraftig nys eller et hosteanfall på vei, må jeg prøve å få lagt meg raskt ned for å unngå å få en brå sleng på ryggen, og bare det å få på seg bukser og sko kan være et mareritt.

Kampen for å bli trodd
Runes arbeidsforhold i fabrikken ble avsluttet tidlig på 2000-tallet etter en rekke forsøk på å finne oppgaver han kunne håndtere til tross for de kroniske smertene. Det var da fastlegen hans igjen brakte temaet på bane. «Du har ikke vurdert å søke uføretrygd, Rune?»

– Og det var vel først da jeg virkelig tok det innover meg: At helsa mi gjorde at jeg ikke var i stand til å stå i vanlig arbeid. For hver eneste nye undersøkelse og behandling jeg var på, hadde jeg håpet på et eureka-øyeblikk. At noen skulle si at «der har vi det jo! Nå vet vi hva som skal til for å gjøre deg frisk!» Nå måtte jeg innse at det ikke kom til å skje, og at jeg rett og slett måtte leve med smertene.

Men det skulle vise seg at å få innvilget uføretrygd var en vel så langdryg prosess som det hadde vært å finne en effektiv smertebehandling.

– Den første søknaden til NAV ble sendt i 2004. Det ble avslag. Jeg måtte prøve mer, se etter andre løsninger. Restarbeidsevne. Sånn er det jo bare, og det må man selvsagt avfinne seg med, det forstår jeg jo, sier Rune. Samtidig med avslaget, mistet han også rehabiliteringsstøtten og måtte over på sosialhjelp.

Leve Med har lest rapportene fra stedene der han har vært i arbeidsutprøving. De beskriver en arbeidsvillig og omgjengelig kar. En som er flink til å teste ut flere måter å stå, gå eller sitte på som gjør at han kan klare litt mer, gjøre litt flere oppgaver, være litt lenger til stede hver dag. En som kommer godt overens med kolleger og tydelig trives og bidrar i fellesskapet – men som likevel ikke mestrer en hel arbeidsdag, eller får så mye vondt av forsøket på mestring at han ikke klarer å stille opp dagen etter. Konklusjonen fra den siste arbeidsgiveren er at Rune har under 10 prosent restarbeidsevne.

Søknaden innvilges fortsatt ikke.

Vonde minner
Den nøkterne oppsummeringen av Runes NAV-historie er omtrent slik: Forsøk på rehabilitering. Omskolering. Nye søknader. Nye avslag. Nye anker og klager, og en evig veksling mellom midlertidig stønader, arbeidsavklaringspenger og perioder med sosialhjelp. Når den første søknaden om uføretrygd sendes, er han også pappa til tre barn. Forholdene til mødrene har gått i stykker, men han har de to yngste annenhver uke og eldstemann annenhver helg.

– Å være pappa med så vanskelig økonomi, er vondt, sier Rune, og forteller om en episode som har klort seg fast i minnet:

– Den eldste sønnen min skulle være med på et idrettsarrangement som foregikk hele dagen, og jeg ga ham de siste kronene jeg hadde, slik at han kunne kjøpe seg en pølse og en brus mellom slagene, akkurat som de andre. Da jeg slapp ham av utenfor hallen, sa jeg «pappa kommer litt senere, jeg må bare fikse noe først». Men jeg kom jo aldri; jeg hadde ikke penger til inngangsbilletten. Det er faktisk tungt å tenke på den dag i dag, det.

Samtidig gjør det godt å vite at barna faktisk aldri opplevde at pappa var fattig.

– Det koster jo ikke penger å være ute i snøen og leke. Og vi hadde en gammel campingvogn nede ved vannet, der en kompis av meg som hadde jevnaldrende unger også hadde vogn. Jeg blir så glad når jeg hører ungene mine – som jo er voksne for lengst – snakke om de fine somrene der, om all moroa vi hadde sammen.

Livet er godt
Når vi møter Rune har det, utrolig nok, gått drøyt 20 år siden den første søknaden om uføretrygd. Og smerter kan være så mye. Smerter er det fysiske som river i kroppen, men også det som handler om ikke å bli trodd. Nå har han akkurat startet på en ny runde med arbeidsutprøving i en ny bedrift. NAV skal igjen teste ham for eventuell restarbeidsevne. For noe må han da klare?

– Og jeg klarer jo mye, jeg, sier Rune og smiler. – Jeg henger opp klesvask, jeg lager middag iblant, jeg vedlikeholder hus og hage så godt jeg kan – selv om jeg vet at det vil gi timer eller – i verste fall – uker med nye smerteanfall. Alt dette klarer jeg selv om det koster, men ingenting av dette vil jeg klare hvis jeg også må stå i arbeid. Dette vet jeg jo nå, men likevel: Jeg må jo bare prøve.

Livet er tross alt godt, syns han.

– Det er ekstremt viktig for meg å ikke bli saken min. Jeg er mye mer enn det. Uforutsigbarheten er selvsagt tung, det er utrolig vanskelig å stå i en uavklart situasjon over så lang tid, men jeg er veldig bevisst på at livet skal leves likevel. Smertene har jeg på et vis lært meg å akseptere, de har jo blitt en del av normalen. Samboeren min har arvet en hytte som vi bruker mye tid på. Når vi er der, legger jeg alt av papirer og paragrafer igjen hjemme. Der går vi turer og sitter lenge ute ved bålpanna. Jeg vet at jeg får vondt etterpå, men det er verdt det. På samme måte som det er verdt det å ligge langflat på gulvet og bygge Lego med barnebarna. Verken smertene eller saken jeg står i, skal få overskygge livet.