Tøft å være overlever

Jeg har vært ærlig på at jeg kunne ønske at jeg slapp «å leve med». Alt hadde vært mye lettere om jeg ikke overlevde ulykken, sier Catrin Alhaug (45).

Det har gått 3,5 år siden hun ble påkjørt og måtte amputere venstre fot. Det har vært en vanskelig periode og hun ønsker å få frem at det ikke alltid er en dans på roser å leve med en skade.

De som er profilerte i media er gjerne de som har «kommet over» ulykken, som er positive og kanskje løper maraton til tross for at de har protese. Jeg føler det er mange flere stemmer som også bør bli hørt.

Selv har Catrin godtatt det som skjedde med henne, men hun har ikke akseptert det.

• Jeg vet jeg kan oppleves positiv, men jeg er ikke alltid det. Jeg har gått fra å ha en uvanlig høy arbeidsevne med fulltidsjobb og aktiv frivillig i The Human Aspect, en stiftelse som tilbyr gratis lavterskel tilbud innen mental helse.

I dag holder ikke konsentrasjonsevnen og hennes psykiske kapasitet til mer enn at hun klarer mye mer enn 40 prosent i jobben sin. Derfor har hun måttet redusere det meste av frivilligheten.

• Alt jeg gjør går i sakte tempo. Skaden har ikke bare påvirket den fysiske, men også min psykiske kapasitet, forklarer hun.

Intens smerte

Det var i juni 2020 at Catrin ble påkjørt av en spylebil på Grønland i Oslo. Hun hadde vært på tur sammen med en venninne, og skulle sykle tilbake til hjemmekontoret. Spylebilen var fylt med vann, og den veide 12 tonn.

• Jeg leide en bysykkel og skulle forte meg tilbake til jobb. Jeg skulle bare stoppe kort i sykkelfeltet. Plutselig kjente jeg et dunk i armen og jeg falt til siden i noe som føltes som et urskrik. Spylebilen hadde kjørt over foten min, og beinet ble vridd helt rundt, forteller hun.

Smerten var intens, men så tok adrenalinet over. Det var som om noe inne i meg sa: «nå må du vente». I det hun fikk høre at noen av vitnene hadde ringt ambulansen, besvimte hun.

• Da ambulansen kom fikk jeg smertestillende som gjorde at jeg begynte å hallusinere. På et tidspunkt følte jeg at jeg var inni en lavalampe. I ambulansen føltes det som om jeg svevde gjennom Oslos gater. På legevakten ble jeg vekket for å få beskjed om at legene måtte amputere foten.

En rangstige

De første dagene på sykehuset var hun kraftig medisinert.

• Jeg var så «høy» på medikamenter at jeg gledet meg til å bli kjent med andre amputerte. Jeg har alltid vært en søkende person, og endelig skulle jeg finne folkene mine.

Skaden var ekstra problematisk fordi leggen hadde blitt vridd rundt. Dette gjorde at legene til slutt måtte amputere høyere på leggen og nå har kun 12 cm igjen under kneet. I tillegg har hun slitt med nekrose som leder til enda flere operasjoner og komplikasjoner med protesetilpassing i etterkant.

Etter oppfordring fra legene på sykehuset, fikk Catrin besøk av en likeperson.

• Jeg fikk beskjed om at «det er jo bare foten, så dette kommer til å gå bra», selv var personen låramputert. Jeg opplevde det som en rangstige innen amputasjon, at min skade ikke var alvorlig nok. Folk i krise fortjener bedre. Det møtet jeg hadde var ikke det andre skal måtte oppleve, sier hun.

Har engasjert seg

Etter flere uker på Ullevål kom hun på rehabilitering på Aker Sykehus.
Der fikk hun et besøk fra assisterende generalsekretær i Personskadeforbundet LTN, Per Oretorp.

• Det var noe helt annet. Per er en ressursperson og han møtte meg på en god måte, og hadde svar på mange av spørsmålene mine. Møtet med Per ga meg trygghet og ro, og en følelse av at jeg var viktig. Jeg meldte meg straks inn i Personskadeforbundet LTN, for da fikk jeg jo erfare hvor viktig et møte med noen som forstår og ser deg kan være, forteller hun.

I dag er 45-åringen aktiv i Likepersonsutvalget i Momentum, foreningen for amputerte, dysmelister og ortosebrukere.

– Det er fint å bidra der jeg kan, og jeg har kanskje et litt annet fokus enn mange andre. Likepersonsarbeidet er noe av det viktigste arbeidet foreningen gjør, og jeg har ofte med meg møtet med Per inn i arbeidet. Selv om han ikke var amputert, hadde han forståelse for oss som har vært i en ulykke. Han var til stede og hørte på meg. Jeg tenker ofte på det når jeg jobber med å støtte våre likepersoner i deres arbeid.

Vanskelig å være overlever

Det har vært mye komplikasjoner, og problemer med å klare hverdagen.

– Jeg har et bra team rundt meg med ortopediingeniør, personlig trener, osteopat, psykomotorisk fysioterapeut og psykolog. De er helt kritiske for at jeg skal kunne leve med så lite smerter som mulig.

• For selv om det er amputasjonen som er synlig, så er det alt som ikke synes som skaper størst problemer. Jeg sliter med feilbelastning av andre deler av kroppen, muskeldystrofi grunnet mindre muligheter for vanlig trening, samt fantomsmerter. Ikke minst preger sorgen over tapet av en kroppsdel, hverdagen min. Det er dessuten forventet av helsepersonell, NAV, arbeidsgiver og forsikringsselskap at man skal komme tilbake til livet på samme måte som før, med minst mulig kostnad for «systemet»

-Jeg var midt i livet da dette skjedde, nå må jeg tenke på hvordan jeg skal kunne overleve resten av livet. Min største frykt er å bli gammel som amputert. Jeg har jo ingen forutsetning for å vite hva jeg kommer til å trenge av hjelp.

Hun har ofte tenkt at det hadde vært bedre å dø i ulykken enn å bli skadd. For mange blir det nok brutalt å høre slike ting. Det er liksom ikke «lov» å si sånt. Men hadde jeg omkommet i ulykken, hadde jeg sluppet å leve et liv der skaden og forsikringsselskapet bestemmer over meg.

• Det er vanskelig å være overlever. Å leve med er virkelig ikke lett. Derfor prøver jeg nå å engasjere meg for å gi et ansikt til de som ikke blir «nyfrelst» etter en ulykke eller amputasjon.