-Jeg hadde masse energi og fremtidsplaner. Brått ble alt snudd på hodet, sier Marie Brattbakk (33) fra Bodø om ulykken som rammet henne i 2010.
Som 19 åring ble hun utsatt for en bilulykke, noe som fremdeles preger livet hennes.
-Jeg hadde vært hjemme hos mine foreldre i Mosjøen og skulle ta flyet hjem. Flyet ble innstilt på grunn av dårlig vær og en venninne hentet meg på flyplassen. Veien var veldig glatt og det endte med at vi kjørte i grøfta. Ikke noe dramatisk og vi gikk begge uskadde ut av bilen, forteller hun.
Marie gikk opp til veikanten for å ringe Falken.
-Uheldigvis kom det en bil imot meg, som sklei over feil kjørebane, traff meg og kastet meg opp i luften. Millisekunder senere landet jeg på toppen av bilen vi nettopp hadde kjørt i grøfta.
Marie Brattbakk
Fikk nakkesleng
Marie var forvirret og husker lite fra selve svevet eller forløpet etterpå. Hun hadde ikke brukket noe, og etter en sjekk hos legen ble det ikke funnet noe alvorlig skader. Hun fikk to dager med sykemelding, og så var det tilbake på jobb.
-Jeg var nylig ferdig som lærling, og hadde akkurat skiftet arbeidsplass. Jeg følte at jeg måtte tilbake på jobb siden jeg var ny og ikke hadde krav på sykepenger. Jeg hadde ikke hatt en sykedag før, og orket ikke kjenne på skammen med å være sykemeldt med en gang jeg hadde startet i ny jobb.
Marie hadde fått nakkesleng i forbindelse med ulykken, og hadde uutholdelige smerter i nakke og skuldre. Likevel gikk hun på jobb. Hun klarte ikke annet enn å jobbe, og sov 15 timer i døgnet da hun hadde fri. Etter et par måneder sa samboeren hennes «dette går ikke mer».
-Smertene ga seg aldri og jeg ble bare verre og verre i nakken og skuldrene. Til slutt måtte jeg si stopp og ble sykemeldt.
Psykisk knekk
Etter flere år med utprøvinger i forskjellige sykemeldingsgrader endte 33-åringen oppmed omtrent 40% stilling. I dag jobber hun som salgssjef i hotellbransjen og er 60% ufør.
Jeg elsker jobben min og kunne aldri tenkt meg å holde på med noe annet enn reiseliv. Jeg tror det handler om å finne noe man elsker å jobbe med, for da har alle en liten arbeidskapasitet, sier hun.
Som 19 åring var hun i startgropen av karrieren og hun og samboeren hadde akkurat kjøpt hus sammen.
Vi hadde fremtidsplanene klare, og jeg fikk en skikkelig psykisk knekk etter ulykken. I lang tid fikk jeg hele tiden beskjed om at jeg kom til å bli bedre, men så ble det ikke sånn. Jeg følte at jeg hadde hele livet foran meg, men etter rundt seks år måtte jeg innse at livet ikke kom til å bli slik jeg hadde tenkt. Og der og da bestemte jeg meg for å snu det til noe positivt, forteller hun.
Marie Brattbakk var 19år da hun opplevde ulykken som gjorde ata livet endret retning.
Trening hjelper
Da Marie innså at hun ikke kom til å bli bedre, bestemte hun seg for å porsjonere ut energien sin.
-Jeg fokuserer på det som gjør meg godt, som for eksempel trening. Det hjelper på de fysiske smertene mine. Om jeg klarer litt aktivitet er det bedre enn ingenting. De dagene jeg er sliten og har det vondt, føler jeg meg bedre etter trening. Det hjelper på humøret også. Selv om smertene avtar litt med trening, bruker Marie fremdeles smertestillende medisiner daglig og hun går til fysikalsk behandling hver uke.
-Til daglig er jeg aktiv med trening og fjellturer. Jeg brenner ordentlig for at trening øker livskvaliteten både fysisk og psykisk. I tillegg er jeg heldig som har fått drømmejobben, og jeg har en fantastisk samboer som støtter meg. Jeg ser lyst på livet og er en positiv person. Jeg ser virkelig ikke noe poeng å klage for mye. Alt i alt føler jeg at jeg har kommet styrket ut av det, sier hun.
Til støtte
Marie har vært med i Personskadeforbundet i over ti år. Det var advokaten hennes som tipset henne, noe hun er takknemlig for.
-Det er så godt å ikke være alene, at vi er flere i samme situasjon. Både med tanke på å dele erfaringer med smerte. Men også med tanke på prosessen hvor krevende en rettsak er og prosessen rundt NAV. Det er godt å ha støtte i hverandre.
Man vil jo ikke være til for mye bry blant sine nærmeste, så det er godt å støtte hverandre, sier Marie som nå starter i sin tredje periode i landsstyret og andre periode som nestleder i landsstyret.
-Personskadeforbundet gjør så mye bra for samfunnet og medlemmene sine og jeg synes det er artig å bidra til utviklingen.
Med årene har Marie lært å porsjonere ut energien sin. Hun må ha krefter til både jobb, familie og fritid. Det går utover livskvaliteten om hun jobber for mye.
Slipper kontrollen
-Jeg har lært meg å slippe kontrollen og ikke alltid leve opp til forventningene. Jeg er jo en del av generasjon «flink pike», så jeg er nok ikke alene om dette. Har man smerter som ingen ser, må man våge å sette egne grenser. Jeg kan ikke være best på alt, jeg må ta pauser og finne balansen i hverdagen.
Samtidig hjelper det henne å stå i jobb for den mentale helsen hennes.
-Det er godt å vite at jeg er til nytte for andre. Om jeg samtidig har kapasitet til familie og venner er jeg fornøyd. Derfor tillater jeg meg selv pauser på sofaen, også i en stresset hverdag. Jeg unner meg en pust i bakken, og når jeg er ekstra nedfor, kjøper jeg smågodt og koser meg med en tv-serie-mens jeg synes skikkelig synd på meg selv, ler hun.
– Jeg ser lyst på livet og er en positiv person, forteller Marie. Smertene er vedvarende, men med årene har Marie lært å fokusere på det positive, slippe kontrollen og posjonere energien.