Det vi ikke viser på Instagram

I barselgruppa ser Åshild de andre familiene. De drar på turer, reiser rundt, holder barna i aktivitet. Det er helt vanlig i småbarnslivet. Sånn er det i hvert fall lett å tenke når du ser barnefamiliene i små glimt fra utsiden – på Instagram, i parken, i samtalene på helsestasjonen.

Hjemme hos Åshild og Martin ser hverdagen annerledes ut. Åshild sliter med sterke smerter. Martin tar Emil om nettene for at hun skal klare dagene. Alt fokus går til sønnen deres. «Det blir veldig synlig at Emil har foreldre med begrenset kapasitet,» skriver Åshild. «Spesielt nå som jeg plages ekstra mye med egen kropp og helse.»

Følelsen av å ikke strekke til som forelder er noe alle med barn kan kjenne på. For Åshild handler det ikke om å ha glemt matpakken eller badetøyet til svømmetimen. Det handler om å ikke alltid kunne være så aktiv med barnet sitt som man ønsker, fordi ens egen kropp setter grenser.

Og så er det ammingen. Åshild er i ferd med å slutte. Ikke fordi hun eller Emil er klare for det, men fordi hun trenger å begynne på medisiner. «Verken jeg eller Emil ønsker egentlig å slutte nå,» skriver hun. Det er et av de stille ofrene som sjelden synes utad, og som i hvert fall ikke blir en glanset post på Instagram.

Emil er snart ett år. Han sover mindre på dagtid, tåler mer stimuli og er blitt en aktiv krabat. I august begynner han i barnehagen. Åshild er spent. «Jeg tror det blir så bra for Emil å begynne i barnehage sammen med andre barn og voksne,» skriver hun.

Åshild kan kjenne mye på at hun skulle ønske hun kunne vært enda mer aktiv med Emil. Men hun gir ham noe annet: Ærlighet. Ved å dele denne siden av livet, den upolerte, smertefulle, hverdagslige, viser hun at foreldrerollen med skade ikke alltid er en mestringshistorie. Noen ganger er den bare utholdenhet.

Åshild og Martin føler de knapt har tid til å snakke sammen i den hektiske hverdagen med et lite barn. Hun er åpen om at det er krevende å jobbe med ambassadørrollen akkurat nå. Men hun ville likevel dele. «Men det er kanskje viktig å få fram denne siden av tilværelsen også?»

Det er nettopp derfor Åshild og Martins historie betyr noe. Ikke bare når det går bra – men også når det er som vanskeligst.