Sommeren som ikke er så skummel lenger
Åshild og Martin gleder seg til en sommer med Emil. I fjor var de redde for hva de kunne klare. I år vet de mer.
Et drøyt år har gått siden Emil kom til verden. Et år har gått siden forrige sommer, da Åshild og Martin gikk forsiktig fram, redde for hva de kunne tåle som småbarnsforeldre med skader.
Nå sitter de og planlegger.
«Jeg tror jeg var mer redd for alt i fjor. Hva vi egentlig kan klare i lag, og at vi måtte være litt forsiktige,» sier Åshild. «Nå har vi jo erfaring med at det går bra. Og det ordner seg.»
Dyrepark, kveitefiske og en tur nordover
Sommeren har flere kapitler. Først venter en tur til Kristiansand Dyrepark sammen med Åshilds søster og nevø. Emil er stor nok til å ta inn noe av det – kanskje gjenkjenne dyr fra bøker, kanskje bare oppleve. De vet ikke ennå, og det er greit.
Så drømmer de om å komme seg nordover. Martin har én ting på ønskelisten han nesten ikke tør å si høyt:
«Kveitefiske,» smiler han. «Jeg skjønner at det kanskje er litt optimistisk å tenke at jeg får gjøre det.»
Han legger umiddelbart til at han vil prioritere Emil og Åshild i stedet. Men der stopper Åshild ham.
«Det er viktig å gjøre ting man vil sjøl også. Det er vi begge to dårlige på.»
Det er en av tingene de har lært av det første året: At foreldrerollen ikke betyr at egen lyst forsvinner. At Martin på havet, med sin egen drøm, gir noe tilbake til familien han kommer hjem til.
Rehabilitering som krever avtaler
Året har vært tøft for Martins rehabilitering. Med en liten baby som setter agendaen, har det vært vanskelig å holde fast på treninga. Anbefalt er to økter i uken hos manuellterapeut. Mesteparten av året har det blitt én – noen ganger ingen.
«Når jeg lager avtaler, så er det mye større sjanse for at det blir gjort,» sier Martin.
Den siste tiden, mens Åshild har vært i Oslo og badet pusses opp hjemme i Ski, har han fått til to ganger i uka. Det er første gang på lenge. Det forteller noe om hvor sårbart det er – at det skal så lite til før rehabiliteringen ryker, og hvor mye det betyr når den faktisk går.
Når Emil starter i barnehagen i august, åpner dagene seg. Åshild og Martin får mer tid til egen rehabilitering. Åshild gleder seg.
«Jeg tror det blir så bra for Emil å begynne i barnehage sammen med andre barn og voksne,» sier hun.
Den gnisten i øyet
Hjemme pågår oppussing. Da Åshild og Martin kjøpte hus i Ski, var et tilrettelagt bad en forutsetning for å kunne flytte inn. Badet ble pusset opp i 2022. Men arbeidet ble ikke gjort grundig nok, og over flere år har problemene dukket opp. Dårlig lukt. Feil fugemasse. En terskel som ikke var senket slik at Martin kunne komme inn på badet.
Det vesentlige er likevel ikke det tekniske. Det er det Martin gradvis sluttet å gjøre.
«De siste to årene har jeg ikke brukt badet,» forteller han. Det ble for tungt. For tiltak. En dag sa han det høyt til Åshild – at badet var en belastning han ikke orket lenger.
Det er Åshild som har stått i front med reklamasjonen denne vinteren. Hun har lest seg opp på avtaler fra 2022. Hun har gått i dialog med firmaet. Hun har krevd det de faktisk hadde rett på.
Folk rundt henne sa at «det går ikke», «det kan du ikke». Hun fightet videre.
«Det at jeg kunne fighte litt for Martin – å snakke på vegne av han, det var enklere,» sier hun. «Og nå skjønner jeg jo at man må kreve litt. Det har jeg lært av det her.»
Martin har sittet på sidelinjen og sett henne stå i front. For en gangs skyld har han fått hvile i at noen andre tok støyten.
«Det gikk av nesten 50 kg av skuldrene mine,» sier han. Og så ser han på henne:
«Den gnisten du fikk i øyet gjennom denne prosessen, Åshild, den elsker jeg å se.»
Her kan du lese artikler om ambassadørene
Ingen produkter funnet for denne ambassadøren.
Slettes – Kun ivaretatt for designet.
