Hjerneskader i et utviklingsperspektiv

Å se hvilke konsekvenser en hjerneskade har for fungeringen til den som er skadd, er en stor utfordring. Noen konsekvenser kan være svært synlige og tydelige, mens andre følger være «usynlige» eller bli forklart ut fra andre forhold enn hjerneskaden.

Når en voksen person får en hjerneskade, har hjernen hatt en normal utvikling frem til skadetidspunktet. Barn som blir skadet i tidlig alder har derfor ikke like mange funksjonsområdet å felle tilbake på etter en hjerneskade. De må lære ting som de ikke har kunnet før, noe som kan komplisere rehabiliteringen for de minste barna. Nylæring er det som er vanskeligst etter en hjerneskade, uavhengig av skade, rehabiliteringstilbud, tilrettelegging og potensial i omgivelsene.

En skade trenger heller ikke å medføre noen følger på et tidspunkt, men etter hvert som omgivelsenes krav øker, kan følgene dukke opp. Barnet «vokser seg inn» i ett nytt sett med problemer.

Småbarn og førskolebarn

Det er særlig vanskelig å bedømme omfanget av en hjerneskade hos små barn, spesielt når det gjelder kognitiv, emosjonell og sosial fungering.

Om barnet har utfordringer som begrensninger i ordforråd, finmotorisk klossethet, kort oppmerksomhetsspenn eller samspillproblemer, kan dette forklares med andre årsaker og for eksempel kunne forklares som utviklingsforstyrrelser, senmodning eller lite stimulerende oppvekstmiljø. Slike følger kan være det synlige utslaget av lette hjerneskader hos små barn, men blir ofte ikke registrert av pårørende, barnehage eller helsevesen som konsekvens av hjerneskade.

Frem til barnet begynner på skolen stiller omgivelsene sjelden store krav til kognisjon og sosiale ferdigheter. Det er ikke sjelden at et barn med en ervervet hjerneskade ikke viser klare tegn til utfordringer før det har blitt eldre og kravene til fungering er blitt større, for eksempel i form av større krav til å kunne abstrahere eller konsentrere seg.

Utfordringer med fungering kan derfor være «usynlige» i lang til før omgivelsene blir klar over dem.

Grunnskolebarn

De akademiske kravene til kognitiv og sosial fungering er begrenset også i tidlig grunnskolealder. Følger med fungering som følge av hjerneskade, for eksempel nedsatt evne til selvregulering og planlegging kan derfor fremdeles være «usynlige» i de første skoleårene.

En del utfordringer som var usynlige i førskolealder kan nå vise seg, og kreve spesiell tilrettelegging i opplæringen. Dette kan skje flere ganger i løpet av grunnskolen. Barnet kan «vokse seg ut» av tidligere problemer og «vokse seg inn» i problemer som en forenelige med hjerneskaden.

Ungdomsårene

Følger som tidligere har vært «usynlige», blir ofte synlige i ungdomsårene. Dette kan være utfordringer som konsentrasjon/oppmerksomhet, abstraksjonsvansker, eksekutive problemer, nedsatt prosesseringstempo, økt trettbarhet og sosiale og emosjonelle følger.

I ungdomsårene er kravene til høyere kognitiv fungering blitt klart større, samtidig som personen med skaden har lært inn måter å lære på, som ikke alltid er tilpasset de utfordringene han har. Mange med ervervet hjerneskade får derfor store sekundære problemer i denne perioden av livet.

Når kravene knyttet til å endre adferd og læringsstil for å utnytte egne ressurser blir større, og en ikke greier å innfri disse, kan identitetskonfliktene som preger ungdomstiden forsterkes. Dette kan være følger med for eksempel selvinnsikt, opplevelse av akademisk og sosial tilkortkomming og lavt selvbilde. Dette kan bli tunge tilleggsbelastninger for ungdommen med hjerneskade.

Konsekvensene av dette kan være sosial tilbaketrekking og manglende integrering i sosialt nettverk. Dette understreker behovet for å lete etter tegn på funksjonssvikt som følge av hjerneskade på et tidligst mulig tidspunkt.

Med takk til Øverby Kompetansesenter v/ rådgiver Elinor Hasli, Roar Dalin og psykolog Håvard Sørlie, www.statped.no